Skottlands geologi

Det skotske høyland er en geologisk provins nord og vest for Highland-forkastningen, som går fra Arran til Stonehaven. Provinsen faller omtrent sammen med Highland, og er geologisk sett inndelt i Northern Highlands og Grampian Highlands. Denne nordlige del av Skottland er et fjellandskap som vesentlig består av bergarter fra arkeikum, proterozoikum og paleozoikum. Geologien er i stor grad dominert av Den kaledonske fjellkjededannelsen. I nordvest, samt på Hebridene, finner vi det gamle underlaget, som representerer et fragment av den laurensiske platen. Dette gamle underlaget hørte opprinnelig til Nord-Amerika, men ble værende igjen på den europeiske siden da Atlanterhavet åpnet seg for rundt 55 millioner år siden.

Mot sør er disse kontinentale bergartene overleiret av sen-proterozoisk til ordovicisk sandstein, kalkstein og skifer som ble omdannet og deformert da skyvedekker ble skjøvet nordvestover over dette grunnfjellet. Skyvningen foregikk langs en skyveforkastning som kalles Moine thrust. Dette var et nøkkelområde for forståelsen av fjellkjededannelse og skyvedekkers bevegelser rundt inngangen til det 20. århundre.

Videre sørover i høylandet er geologien dominert av kaledonske metamorfe bergarter. En del av bergartene ble til i den vestlige delen av Iapetushavet mellom Laurentia (Nord-Amerika) i vest, Avalonia i sør, og Baltika (Skandinavia) i øst. De geologiske enhetene blir gjennomskåret av Great Glen-forkastningen, som er dominert av sidelengsbevegelse både under fjellkjededannelsen og senere.

Magmatiske intrusjoner av yngre alder ble til da magma trengte inn i de kaledonske bergartene fra dypet, og vulkaner ble bygget opp på overflaten. Disse magmatiske bergartene er motstandsdyktige mot erosjon og danner nå fjellmassiver som Cairngorms, Skye Cuillins og det høyeste fjellet på de britiske øyer, Ben Nevis, på 1344 meter over havet. Ben Nevis er granittisk magma like under overflaten som kollapset til en kaldera, der de ovenforliggende lavabergartene seg ned i magmaet og ble bevart fra senere erosjon.

Central Lowlands, også kalt Midland Valley, er en riftdal som består av paleozoiske bergarter. Her finner vi også vulkanske bergarter fra karbontiden som generelt danner høyder i terrenget.

Southern Uplands, er et fjellområde som består av omdannete sedimenter og vulkanitter som ble til i Iapetushavet. De ble foldet og omdannet da havet lukket seg og Den kaledonske fjellkjeden ble til for rundt 420 millioner år siden.

• Lewis and Harris, 2206 kvadratkilometer
• Mainland Shetland, 1002 kvadratkilometer
• Mull, 878 kvadratkilometer
• South Uist, 745 kvadratkilometer
• Islay, 619 kvadratkilometer
• Mainland Orknøyene, 583 kvadratkilometer
• Arran, 432 kvadratkilometer
• Jura, 337 kvadratkilometer
• Yell, 212 kvadratkilometer
• Hoy, 479 kvadratkilometer

• Mull, 966 meter over havet
• Arran, 874 meter over havet
• Rum, 812 meter over havet
• Lewis and Harris, 799 meter over havet
• Jura, 785 meter over havet
• Uists/Benbecula, 620 meter over havet
• Islay, 491 meter over havet
• Hoy, 479 meter over havet
• Mainland Shetland, 450 meter over havet
• Scarba, 449 meter over havet

I silurtiden lukket Iapetushavet seg, og fjellkjededannelsen foregikk for fullt. Skotland ble forkortet i nordvestlig retning, Moin Thrust var aktiv, sedimentære og vulkanske lag ble presset sammen og foldet, og sidelengsforkastninger ble etter hvert viktige, med titalls og kanskje hundretalls kilometer med sidelengsforflytning. De viktigste forkastningene er Highland-forkastningen, Great Glen-forkastningen, Southern Uplands-forkastningen og Iapetus-suturen.

I devontiden var Skottland del av Old Red-kontinentet. Fjellkjedeområdet ble erodert, og sedimenter ble transportert ut i grunne innsjøer som for eksempel Orcadiansjøen. Opptil 11 kilometer tykke sandsteinslag finnes i Moray Firth-bassenget, på Orkney Islands og langs sørlige grense til Highland Boundary Fault, mange påvirket av normalforkastninger fra både Devontiden og den etterfølgende mesozoiske riftdannelsen. Samtidig fikk vi en serie granittiske intrusjoner.

Vulkanske bergarter finnes i Cheviot Hills, Ochil Hills, Sidlaw Hills, deler av Pentland Hills og Scurdie Ness på Angus-kysten.

I karbontiden ble det dannet kull, karbonat og svartskifer. Vulkanske bergarter finnes i klippene Arthur's Seat og Salisbury Crags i Edinburgh og de nærliggende Bathgate Hills.

Rød sandstein fra permtiden er funnet i sørvestlige del av Skottland på øya Arran og på Moray-kysten. Sanden ble vindavsatt i ørkenområder.

Sandstein fra triastiden finnes nær Dumfries, Elgin og Isle of Arran. Sanden ble avsatt av flomelver.

I juratiden ble Skottland hevet mens bassengene sank inn. Sedimenter finnes på kysten av Sutherland nær Golspie og på Raasay og Eigg. Tykke sedimentlag i Nordsjøen gav grunnlag for dagens petroleumsvirksomhet. Tykke karbonatlag ble dannet i krittiden, som lokalt finnes på vestkysten som Loch Aline i Morvern.

I begynnelsen av tertiærtiden ble det dannet vulkanske øyer vest for Skottland, som Skye og Small Isles i Indre Hebridene, St. Kilda i Ytre Hebridene, Arran og Ailsa Craig i Firth of Clyde, og ved Ardnamurchan.

I kvartærtiden var Skottland dekket av is i lange perioder. Landskapet ble erodert og fikk U-daler. Etter siste istid for 12 000 år siden ble det dannet torv, innsjøer og strandlinjer.