Det nye induksjonsproblemet (eng. the new riddle of induction) er ett av flere epistemiske paradokser som utfordrer begrepene om bekreftelse og kunnskap innen erkjennelsesteori og vitenskapsfilosofi. Det ble lansert av den amerikanske filosofen Nelson Goodmans i hans forsøk på å artikulere hva han mener at det klassiske induksjonsproblemet, slik den skotske opplysningsfilosofen David Hume diskuterte det, egentlig koker ned til. Ifølge Goodman er svaret på Humes klassiske diskusjon av induksjonsproblemet at induktive slutninger - det vil si, slutninger der konklusjonen ikke følger med nødvendiget fra argumentets premisser - har sin egen form for gyldighet som gjør at noen slike slutninger er legitime andre ikke. Hva som gjenstår å gjøre er derfor kun å definere - eller, som Goodman ville sagt det, å demarkere - hvilke slutninger som er induktivt gyldige fra de som ikke er det.

Det nye induksjonsproblemet er derimot ment å vise at vi ikke kan løse denne oppgaven ved å henvise til de induktive slutningenes rent formale eller syntaktiske struktur. I motsetning til logisk deduktive slutninger kan en derfor ikke ha et strengt formallogisk system for induktive slutningsformer.

For å vise at vi ikke kan demarkere gyldige induktive slutninger rent formalt viste Goodman at vi alltid kan stille opp to induktive slutninger med en og samme formale struktur hvor resultatet eller konklusjonen motsier hverandre. Goodman antar at en induktiv slutnings formale struktur er gitt ved en induktiv slutningsregel som slutningen så er tenkt å instansiere. Et eksempel i så måte vil være den rimelige slutningen fra at man trekker 1000 grønne baller opp av en beholder som skjuler ballenes farge til at den neste ballen en trekker også vil være grønn. Regelen som støtter opp om en slik slutning og definerer dens formale struktur vil da kunne være noe sånn som følgende:

ENKEL INDUKTIV REGEL:

(1) I et stort tilfeldig utvalg fra en begrenset mengde, er alle Fer G.

(2) Derfor, vil den neste prøven med F være G (alternativt: derfor vil alle Fer være G).

Denne regelen kan vi nå bruke til å slutte fra at vi har trukket mange grønne baller opp av en ugjennomsiktig beholder til at den neste ballen vil være grønn også:

(1) I et stort tilfeldig utvalg av baller trukket frem av en ugjennomsiktig beholder, har alle baller til nå vært grønne.

(2) Følgelig, vil den neste ballen vi trekker ut være grønn også.

Men, sier Goodman, anta at vi nå definerer at noe er grue dersom det tilfredstiller følgende betingelser:

žGrue =df noe er grue hvis og bare hvis det enten er grønt og observert før midnatt nyttårsaften år 2050 eller det er blått og blir observert etter  midnatt nyttårsaften år 2050.

Anta videre at vi frem til midnatt nyttårsaften 2050 har trukket utelukkende grønne baller opp av den ugjennomsiktige beholderen og at den neste ballen vi trekker vil trekkes etter midnatt nyttårsaften 2050. Da kan vi ifølge Goodman bruke samme argument som overfor og med bakgrunn i samme observasjon til også å slutte at den neste ballen vil være blå. Følgelig kan vi med bakgrunn i den samme enkle induktive regelen og det samme observasjonsgrunnlaget slutte at den neste ballen vi trekker både vil være grønn og ikke-grønn (blå).

Siden slutningen fra mange grønne baller til at den neste ballen er grønn virker langt mer rimelig enn å konkludere med at den neste ballen vil være blå, argumenterer Goodman for at spørsmålet om hvorvidt en induktiv slutning er gyldig eller ikke umulig kan avhenge av dens syntaktiske form alene. Snarere må det være noe med selve innholdet eller begrepene en benytter i slutningen som avgjør om noe er en god induktiv slutning eller ikke. Goodman selv mente at de begrepene som var innarbeidet i ens kultur var godt materiale for slike slutninger, mens kunstige eller stipulative begreper så som grue ikke kan inngå i gyldige induktive slutninger. Hva som bestemmer hvilke slutninger som er gyldige eller ikke blir dermed relativt til ens kultur og bakgrunn. Det nye induksjonsproblemet ledet derfor Goodman til å anbefale en form for epistemisk relativisme der det som er rasjonelt og gyldig bare er gitt relativt til det begrepsapparatet en kultur har integrert i sine språkpraksiser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.