Merenphtahs stele

Teksten inneholder den første kjente omtalen av noe som kalles Israel. (Egypt. 1200-tallet fvt.)

Merenphtahs stele
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Ifølge jødisk tradisjon kan det jødiske folkets historie følges tilbake til patriarken Abraham. Jøder regner Abraham, hans kone Sara, deres barn og barnebarn som det jødiske folkets forfedre og formødre. Denne tradisjonen er basert på fortellingene i Mosebøkene i Det gamle testamentet og Tanakh.

Abraham regnes som den første monoteist, den første som forkastet alle de gamle gudene for å tjene bare én gud, JHVH (1. Mosebok 12,1–5). På Guds befaling, og sammen med hele sin familie, vandret han den lange veien fra sitt gamle hjemland i Mesopotamia til landet Kanaan, det landet som jødene kaller Eretz Israel, landet Israel. Mosebøkene gir ingen opplysninger om når hendelsene skal ha funnet sted, men jødisk tradisjon daterer gjerne Abrahams fødsel til år 1813 før vår tidsregnings begynnelse. Det jødiske folkets historie vil da spenne over en tidsperiode på snart fire tusen år.

I henhold til 1. Mosebok 32, 27–28 er det Abrahams sønnesønn Jakob som har gitt nasjonen dens navn, Am Israel (israelsfolket) eller israelitter. Mosebøkene omtaler også folket som Bnei Israel (Israels sønner.). Etter eksilet i Babylon (586–538 fvt.) ble folket kalt judeere siden de var ført i landflyktighet fra Judea, dit mange også kom tilbake. Begrepene judeer og jøde har samme rot, og det er derfor vanlig å bruke betegnelsen jøde når det dreier seg om tiden etter eksilet. Innenfor jødisk tradisjon i dag, og også i vanlig språkbruk, brukes likevel ofte betegnelsen jøder og jødedom om hele jødenes historie, noe som innebærer en forestilling om kontinuitet.

Både jødisk og kristen tradisjon ble formet i en periode da ingen stilte spørsmål ved Bibelens pålitelighet som historisk kilde. For svært mange jøder er vitenskapens oppfatninger om israelittenes tidlige historie ikke relevante. Det dreier seg om hellig historie.

Den tradisjonelle historien

Den neste viktige perioden i jødisk historie er israelittenes lange opphold i Egypt, flukten fra slavetilværelsen, den lange vandringen gjennom Sinaiørkenen og lovgivningen på Sinaifjellet. Deretter følger beretningene om hvordan israelittene erobret landet Kanaan og etablerte sine egne samfunn. Også denne historien er basert på fortellingene i Mosebøkene.

Josef i Egypt

Pisking av slaver, gravmaleri fra Egypt, 1400-tallet fvt.
Pisking av slaver, gravmaleri fra Egypt, 1400-tallet fvt.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

1. Moseboks siste kapitler forteller om hvordan Josef, Jakobs yndlingssønn, blir kjøpt av en egypter som tjener hos farao, og slik legger grunnlaget for israelittenes lange opphold i Egypt. Josefs evner som drømmetyder fører til at han får en høy stilling ved hoffet og blir en mektig mann i landet. Da det blir hungersnød i Kanaan sørger han for at både faren og brødrene får opphold i Egypt. Ifølge tradisjonen ble Jakobs sønner stamfedre til de tolv israelittiske stammene.

Utvandringen fra Egypt

2. Mosebok begynner med å fortelle om hvordan israelsfolket etter hvert er blitt til et stort folk, men har mistet sin posisjon og må utføre slavearbeid. Befrielsen fra slavetilværelsen i Egypt, under ledelse av Moses, og den etterfølgende lovgivningen på Sinai, ble det jødiske folkets nasjonalmyte og grunnlaget for jødisk identitet. I Sinai ble de tidligere slavene et fritt folk som inngikk en gjensidig pakt med én guddom. Det var her israelittene/jødene ble pålagt å leve som et hellig folk for Gud (2. Mosebok 19, 5–6).

Utvandringen fra Egypt feires og reaktualiseres hvert år under vårfesten pesach, og lovgivningen på Sinai blir feiret i forbindelse med ukefesten, shavuot. Både De ti bud, og alle de andre lovene Moses i henhold til tradisjonen mottok under den lange vandringen, danner grunnlaget for jødisk religiøs lov og tradisjon, halakha. Mosebøkene avsluttes med å fortelle om Moses' død på Nebofjellet.

Innvandringen til Kanaan

Ifølge både bibeltekstene og jødisk tradisjon, var det ett samlet folk, underlagt sin egen gud, og med sine egne lover og tradisjoner, som erobret landet Kanaan. Josvas bok forteller om hvordan israelittene erobret landet med makt i løpet av cirka fem år. På midten av 1900-tallet hevdet flere arkeologer å ha funnet spor etter Josvas erobringer, men bedre dateringsmetoder har vist at dette ikke stemmer. Et unntak er fortellingen om ødeleggelsen av storbyen Hasor i Galilea (Josva 11,10-11). Mange arkeologer mener nå at Hasor ble brent ned rundt 1240 fvt., og at handlingen kan være fulgt opp med «halshugging» av gudestatuene som lå igjen i ruinene i byen. Fortellingene om Josvas erobringer er likevel levende. Dommerboken og Samuelsbøkene gir et noe annet bilde av hvordan Det gamle Israel kan ha oppstått. Her dreier det seg mer om en gradvis erobring av nye områder, der såkalte «dommere» både ledet og veiledet folket.

Vitenskapen

Frem til opplysningstiden ble Mosebøkenes fortellinger sett på som pålitelige kilder, slik man fremdeles gjør innenfor ortodoks jødedom og konservativ kristendom. Men allerede på slutten av 1600-tallet våget den jødiske filosofen Baruch Spinoza å se på bibeltekstene med kritisk blikk. Også kristne forskere begynte å betrakte tekstene med nye øyne. Det oppsto flere retninger innenfor fagfeltet bibelkritikk og bibelvitenskap.

Moderne forskning er ikke kommet til enighet om hvor mye av Bibelens fortellinger om israelittenes tidligste historie som kan betraktes som faktisk historie, hva som er de lærdes lære og forkynnelse, som kan ha en viss historisk kjerne, og hvor mye som bør sees som myter rundt folkets opprinnelse. Det er enighet om at 1. Mosebok 1–11 bør forstås som symbolfortellinger om menneskeslektens og israelittenes bakgrunn. Videre er det enighet om at vi historisk er på sikrere grunn med kongebøkenes fortellinger fra 800-tallet, eksilet i Babylon fra 586 fvt., og gjenoppbyggingen av tempelet i Jerusalem rundt 520 fvt. Derimot har vi få kilder til perioden 500–200 fvt., men relativt god detaljkunnskap fra år 200 og videre.

Utover på 1900-tallet ble det foretatt et enormt antall utgravninger i hele Midtøsten, og stadig flere gamle byer og landsbyer ble identifisert og gravet frem. Mesopotamiske og egyptiske tekster ble oversatt og sammenliknet med bibeltekstene. Man oppdaget at Det gamle Israel hadde hatt utveksling av ideer og materiell kultur med nabolandene. Men man oppdaget også at mange av bibeltekstenes opplysninger ikke formidlet faktisk historie, de formidlet «forkynt og aktualisert historie».

Det gamle Israels fremvekst og det jødiske folkets bakgrunn er fremdeles et aktuelt og omstridt fagområde, delvis også med politiske overtoner. Det fremsettes stadig nye forklaringer og teorier, etter hvert som nyere forskning og bedre arkeologiske dateringsmetoder frembringer ny innsikt. På den ene siden finner vi forskere som mener at bibeltekstene i stor grad beskriver faktiske hendelser. På den andre siden finnes forskere som mener det dreier seg om sene og konstruerte fortellinger, som ikke kan fortelle oss mye om de faktiske forhold i gammel tid. Mellom disse ytterpunktene finner vi de mange som mener at bibeltekstenes fortellinger om tidlig tid ikke er historiske beretninger i ordets moderne betydning, men at de likevel inneholder opplysninger som kan fortelle oss noe om historien.

Den tidlige tiden

Det finnes ingen sikre utenombibelske kilder til Bibelens fortellinger om patriarkene eller om israelittenes opphold i Egypt. Ingen arkeologiske funn har kunnet påvise at det skal ha bodd et stort antall fremmede israelitter i det egyptiske Nildeltaet i den aktuelle perioden. Bibeltekstene oppgir ingen konkrete navn, steder eller datoer.

Bibeltekstene gir også ulike opplysninger om hvor lenge oppholdet i Egypt varte. Det hevdes både at oppholdet kan ha vart i fire generasjoner og i over fire hundre år. Tradisjonell tolkning av bibeltekstene kom til at utvandringen fra Egypt måtte ha funnet sted en gang på 1400-tallet, men dette stemmer dårlig med egyptisk historie og er forlatt i dag. De forskere som mener det har funnet sted en utvandring av en israelittisk gruppe, daterer denne nå oftest til 1200-tallet fvt., under Ramses 2. Byggingen av byene Pitom og Ramses (2. Mosebok 1,11) og opplysningen om at kystlandet østover til filistrenes område var befestet (2. Mosebok 13,17) treffer bare 1200-tallet.

Merenpthah-stelen reist i Luxor rundt 1207 fvt. forteller om farao Merenpthahs krigstog i Kanaan, der han har ødelagt tre byer og knust stammen Israel. En fragmentarisk egyptisk innskrift som er seksti år eldre ser ut til å nevne de samme tre byene (Askelon, Gezer, Yanoam) og rester av ordet «Israel». Det ser altså ut til å være en stammeenhet som ikke er bundet til byer i Kanaan, og som bærer navnet «Israel».

Flere av motivene i Bibelens beretninger er likevel kjent. I rundt to hundre år (1759–1555 fvt.) ble Egypt styrt av Hyksos-folket, et semittisk folk fra Byblos eller Kanaan, for siden å bli drevet ut av landet. Vi vet nå også at småfenomader fra Kanaan og Sinaiørkenen fikk komme inn i Egypt i tørkeår. Egyptiske kilder fra 1300-tallet forteller om «Jahves beduin-stammer (shasu)» i øst. Fremmede folk fra Kanaan tjenestegjorde hos egyptiske stormenn, mange måtte arbeide som slaver i jordbruket og på byggeprosjektene. Det finnes også skriftlige opplysninger om at slaver rømte østover, men ingen arkeologiske funn underbygger fortellingen om et helt folks 40 år lange vandring gjennom ørkenen. Ifølge 2. Mosebok 12,37 utvandret 600 000 menn, pluss kvinner og barn. Men enkelte peker også på at rent språklig kan dette også bety 600 storfamilier, og da ville antallet blitt langt mindre.

Tidlig bosetting

Modell av israelittiske fireromshus
Denne hustypen anses som karakteristisk for israelittiske bosetninger.
Modell av israelittiske fireromshus
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Det hersker heller ingen enhetlig faglig teori om innvandringen av et nytt folk til landet Kanaan. Josvas bok og Dommernes bok gir et noe forskjellig bilde, noe som har frembragt flere ulike teorier. Dagens arkeologer er likevel enige om at det fant sted en økning av befolkningen i høylandet på vestsiden av Jordanelven i tidsrommet fra rundt år 1200 til 1000 før vår tidsregning. Utgravninger viser at antallet bosetninger økte markert, til rundt 200, i denne perioden. De fleste mener nå at det hovedsakelig dreide seg om en omfordeling av Kanaans opprinnelige befolkning, kombinert med innvandring over tid, og fra flere steder. Småfenomader og vandrende grupper (shasu) ble bofaste, og folk fra lavlandet flyttet opp i høylandet.

Mange forskere mener at disse bosetterne også kan ha inkludert grupper som enten selv hadde opplevd noe som minner om Eksodus-beretningen i 2. Mosebok, eller hatt en tradisjon som sa at deres forfedre hadde vært slaver i Egypt. Minnene om Hyksos-tiden kan også ha preget fortellingene.

Etter hvert kan de forskjellige gruppene og stammene ha smeltet sammen til ett folk med felles kultur og religion. Det er ikke lett å fastslå når dette kan ha skjedd, men det er vanlig å snakke om en tidlig israelittisk kultur, eller proto-israelitter, allerede på 1100-tallet fvt.

Mye tyder på at de tidlige israelittiske landsbyene må ha vært egalitære og i stor grad selvforsørgende. Bruksgjenstandene skiller seg i liten grad fra det som var vanlig i Kanaan, men det utviklet seg en spesiell type hus kalt «fireromshus» der hele storfamilien kunne bo samlet.

Tidlig religion

Vi vet lite om religionen på denne tiden. Bibeltekstene gir inntrykk av at israelittene var monoteister helt fra Abrahams tid. Tekstene viser likevel at man godtok at andre folk hadde andre guder, men at JHVH (Jahve) skal ha vært israelittenes egen spesielle gud og beskytter (monolatri). Vi vet likevel ikke i hvilken grad dette var forestillinger som var utbredt blant vanlige mennesker, og arkeologiske funn tyder på at både nabolandenes og Kanaans egne religiøse forestillinger også var kjent blant israelittene.

Kongetiden

Kong Sanherib inspiserer sine judeiske fanger
Relieff fra kong Sanheribs palass i Ninive
Kong Sanherib inspiserer sine judeiske fanger
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Søylefigur fra Juda rike.
Mange hundre slike figurer er funnet i judeiske hjem fra kongetiden. De kan forestille gudinnen Ashera.
Søylefigur fra Juda rike.
Av /Jewish Museum, New York..
Lisens: CC BY SA 3.0

Først med kongetiden (cirka 1020–586 fvt.) er vi på mer sikker grunn. Flere av de senere kongene og hendelsene nevnes også i de omliggende lands skrifter. Nøyaktige dateringer er vanligvis ikke mulig, men noen historiske hendelser kan nå tidfestes presist.

Det forente kongeriket

Nye arkeologiske funn synes å belegge at kong David er en historisk person, «Davids hus» er nevnt i to innskrifter fra rundt 830 (Tel Dan-stelen). Mange forskere regner med et forent kongerike som bandt Juda- og Israel-stammene sammen, under kongene Saul, David og Salomo, selv om det er vanlig å regne med at riket til David og Salomo var mer beskjedent enn det tekstene forteller. Det fremsettes også teorier om at dette er en senere tids forestilling om en strålende fortid. Det finnes ingen sikre bevis på at kong David erobret store landområder, og arkeologer hevder at Jerusalem må ha vært en by med relativt få innbyggere på hans tid. Vi vet lite om deres liv og religiøse forestillinger. Også når det gjelder kong Salomo er det i dag vanlig å anta at bibelfortellingene overdriver hans makt og rikdom, samtidig som han fordømmes for å ha dyrket fremmede guder.

To riker

Oppdelingen i to riker, Nordriket (Israel/Samaria) i nord og Judariket i syd, etter Salomos død, regnes som historisk av de aller fleste forskere. Nordriket hadde størst makt og rikdom, og var en betydelig militær aktør i niende og åttende århundre. I 722 fvt. ble Nordriket erobret av assyrerne, store deler av befolkningen ble ført bort til fjerne områder i Assyria. Vi har lite konkret kunnskap om dens videre skjebne, men svært mange myter. Enkelte forskere mener imidlertid at noen av de forflyttede kan ha beholdt sine egne tradisjoner lenge nok til å knytte seg til den neste gruppen fordrevne, som kom fra Juda rundt 150 år senere. Samaritanerne hevder å stamme fra Israels-stammer som ble værende i landet.

Arkeologene sporer en betydelig flyktningestrøm fra nord til Juda etter 722, Jerusalem vokste fra rundt 10 000 til 40 000, og folketallet i det sentrale Juda økte fra 100 000 til 200 000. Dermed ble mange fra Israel-stammene i nord integrert i Juda-folket (og snart kunne judeerne også kalle seg «Israel»). Mange bibeltekster representerer tradisjoner fra stammene i nord som ble tatt med til Juda og der bearbeidet av skriftlærde fra begge folkegruppene.

Juda forble et eget kongedømme, men etter 733 var det et lydrike underordnet stormakten Assyria. Ifølge assyriske annaler erobret den assyriske kong Sanherib 46 av kong Hiskias judeiske byer i år 701. Beleiringen av Lakish omtales også i bibeltekstene (2. Kongebok 18,17 til 19,34). Byens overlevende befolkning ble ført til Assyria, noe relieffer i Sanheribs palass i Ninive bevitner. Jerusalem og Juda beholdt likevel en viss selvstendighet under assyrisk overhøyhet.

Juda rike gikk under da babylonerne gjorde sitt inntog i Jerusalem i 597 fvt. Kong Jojakim ble drept og hans sønn Jojakin ble ført til Babylon sammen med sin familie og landets lederskap. Den babylonske kongen Nebukadnesar 2 innsatte en jødisk lydkonge, men i 586 fvt. kom babylonerne tilbake, og denne gangen ble store deler av Judas befolkning ført i eksil til Babylonia, andre unnslapp ved å flykte til Egypt. I jødisk tradisjon brukes Babylonia som en betegnelse for Mesopotamia (dagens Irak) helt frem til moderne tid.

Kongetidens religion

Bibeltekstene bestreber seg på å gi inntrykk av at JHVH (Jahve) var israelittenes eneste gud helt fra Abrahams tid. De makter likevel ikke helt å skjule at så ikke var tilfelle. Det er derfor mer nærliggende å tro at det har vært stor forskjell på det normative bildet av religion og kult vi finner i bibeltekstene, som er skrevet av lærde skrivere og teologer, og på hva folk faktisk trodde og gjorde. Folket kan ha deltatt i den offisielle kulten i tempelet, mens folkereligionen har preget privatlivet.

Også forskere så lenge på Det gamle Israel som et samfunn med en mer «høyverdig» kultur og religion enn nabolandene. Man har derfor sett bort fra likhetstrekk med de omliggende landenes religioner. I dag har arkeologien, tekstforskningen, antropologien og sosiologien gjort dette mulig. Gjenstander og bilder viser hva folk trodde og hvilke symboler de kjente og brukte. Også gjennom å se på hvilke handlinger som fordømmes i bibeltekstene, får vi et lite innblikk i hva folk faktisk gjorde. Særlig tydelig blir dette i profetenes polemikk mot det de anså som «fremmed» kult. Profetene fra Amos av (ca 760 fvt.) står for en tydelig monoteisme.

Hos profeten Jeremia (cirka 625–587 fvt.) kan vi lese om kvinner som offentlig heller ut offerdrikk for andre guder og som baker kaker for Himmeldronningen, en tradisjon man også finner i Mesopotamia i forbindelse med gudinnen Inanna/Ishtar. Funn av små kvinnefigurer tolkes av mange forskere som at den kanaaneiske gudinnen Ashera hadde sin plass i hjemmets kult, mens andre ser disse figurene som amuletter og symboler for kvinnelig fruktbarhet. Først i tiden rundt eksilet i Babylon kan vi regne med at monoteismen hadde fått gjennomslag i alle deler av befolkningen.

Eksilet i Babylon

Størsteparten av landets befolkning ble antagelig ført i eksil, slik at store deler av Juda nærmest lå øde. Benjamin-området nord for Jerusalem med byen Mispa som sentrum klarte seg bedre, og assyrernes guvernørsete 4 kilometer sør for Jerusalem (dagens Ramat Rachel) ble stående. En del småkårsfolk var igjen rundt om i landet, mens store deler av landets overklasse og lederskap var borte.

I motsetning til assyrerne, som spredte de bortførte, lot babylonerne judeerne i landflyktighet danne sine egne samfunn i Babylonia. Mye tyder på at judeerne der hovedsakelig arbeidet i landbruket eller drev næringsvirksomhet. Vi kjenner navnet på et stort handelshus (Murashu) som muligens var judeisk, og som i alle fall hadde mange judeiske ansatte. Andre dokumenter viser at noen judeere var offentlig ansatte.

I 539 fvt. ble Babylonia erobret av den persiske kongen Kyros 2. Året etter skal Kyros ha gitt judeerne tillatelse til å vende tilbake til Jerusalem, men bare et mindretall valgte å reise hjem til den ødelagte byen. De mange judeerne som valgte å bli i Babylonia viste at det var mulig å leve et liv som judeer/jøde også i diasporaen. Gjennom vekslende tider, og underlagt ulike styresett, herskere og religioner fortsatte det å eksistere judeiske samfunn i Mesopotamia. De judeiske samfunnene i Babylonia skulle etter hvert bli viktige jødiske kunnskapssentre, og kontakten med det gamle hjemlandet ble opprettholdt. De siste jødiske samfunnene i Babylonia, dagens Irak, eksisterte helt frem til utvandringen til staten Israel i 1950-årene.

Eksiltidens religion

Mye tyder på at israelittisk tro og praksis gjennomgikk en utvikling i eksiltiden. Judeerne levde nå ikke lenger i en nasjonalstat, men i religiøse og kulturelle fellesskap. For å beholde sin etnisitet i det kosmopolitiske Babylonia ble det viktig å avgrense seg fra sine naboer gjennom å beholde eller skape egne religiøse skikker. Uten et eget tempel, måtte den normerte gudstjenesten finne andre former, der man la mer vekt på bønner og studier. Det jødiske forsamlingshuset, synagogen, kan ha sin opprinnelse i denne tiden. Israelittenes gud ble ikke lenger hovedsakelig oppfattet som en guddom som holdt til i tempelet i Jerusalem. Han ble nå en guddom som hadde makt og innflytelse overalt, og kunne dyrkes overalt.

Egypt – igjen

Elephantineøya ved Aswan
Etter Nebukadnesars erobring av Jerusalem eksisterte det et jødisk samfunn her i mange hundre år.
Elephantineøya ved Aswan
Av .
Lisens: CC BY 3.0

I forbindelse med ødeleggelsene i Jerusalem hadde mange av innbyggerne i Juda flyktet til Egypt, ifølge bibeltekstene også profeten Jeremia. I 525 fvt. erobret perserne Egypt. De grunnla en militær koloni med leiesoldater i øvre Egypt for å beskytte landets grense mot syd. På Elefantineøya i Nilen, ved Aswan, fant man allerede i 1890-årene en samling papyruser skrever på arameisk. Tekstene viser at det var en velorganisert jødisk koloni her i persertiden, bestående av både jødiske soldater og vanlige folk som hadde flyktet fra Juda til Egypt. Disse dokumentene gir også et innblikk i vanlige folks anliggender, som for eksempel kvinners skilsmisserettigheter. I Aswan hadde jødene et eget tempel der de ofret til sin egen gud, her kalt YHV (Jahu).

Omkring år 410 fvt. ble det jødiske tempelet ødelagt av egyptiske prester. Vi har korrespondanse som viser at jødene i Aswan skrev til prestene ved tempelet i Jerusalem for å be om assistanse til å overbevise den persiske kommandanten om å tillate gjenoppbygging. Også i Egypt fortsatte det å eksistere jødiske samfunn helt frem til 1960-årene.

Hjemkomsten

Det tidligere Juda, nå kalt Jehud, var nå en liten tempelstat under persisk overherredømme. Judea er en senere gresk/romersk betegnelse som også brukes på norsk. Vi vet ikke hvor mange som valgte å vende tilbake dit, slik Kyros oppfordret til. Mange judeere var godt integrert i Babylonia og ble værende der. Ifølge arkeologene må det ha vært det langt færre som vendte tilbake enn det som er fortalt i Esras bok. Frem til år 200 vokste folketallet i Judea langsomt til rundt 15 000, og Jerusalem hadde neppe mer enn 500 innbyggere. Ifølge Esras bok skal kong Kyros både ha gitt økonomisk støtte til gjenoppbygging av tempelet og ha returnert de røvete kultgjenstandene fra det gamle tempelet. Det ble, ifølge bibeltekstene, sendt offisielle administratorer for å organisere både tempelets og Jerusalems gjenoppbygging.

Kunnskapene om denne perioden har vi fra bøkene Esra og Nehemja, fra Krønikebøkene og fra profetene Haggai og Sakarja. Alle disse bøkene er skrevet i ettertid og gir derfor ikke et pålitelig bilde av de faktiske hendelsene, eller av vanlige menneskers liv. Men tekstene gir et bilde av hvordan Esra og Nehemja, som begge virket på 400-tallet fvt., så det som sin oppgave å styrke folkets identitet. Vi hører at Esra leser fra Toraen for folket. Dette kan være en tidlig versjon av 5. Mosebok, som mange forskere mener ble ferdig på denne tiden.

Nehemja skal ha funnet det nødvendig å fornye pakten mellom Gud og israelittene/jødene. Han skal derfor ha utarbeidet en skriftlig avtale som ble underskrevet av alle stormenn, prester og levitter. Det skal også ha vært viktig å definere hvem som skulle regnes som jøder. Esra forlangte derfor at de som hadde giftet seg med kvinner fra den delen av befolkningen som ikke hadde vært i eksil, skulle skille seg fra disse. Vi vet ikke i hvilken grad disse forordningene faktisk ble gjennomført. Ruts bok ser ut til å fått sin endelige form rundt år 500, og den signaliserer åpenhet for ekteskap med kvinner fra nabofolkene.

Men forskere mener også at forestillingen om at et helt folk har vært i eksil, og vendt tilbake til Eretz Israel, ble skapt i denne perioden. Dette er en idé som har preget jødedommen helt frem til i dag. Forestillingen er å betrakte som en myte, og er ikke avhengig av at hele folket faktisk hadde vært en del av disse forflytningene.

Hellenistisk tid

Under Aleksander den stores erobringer (334–323 fvt.) ble det opprettet nye byer, og handelsforbindelsene ble utvidet. I 331 fvt. ble Babylonia erobret av Aleksander den store, og jødene fikk fornyet de rettighetene de hadde hatt under Kyros. Judea ble avvekslende styrt fra Syria og Egypt. Mange jøder bosatte seg etter hvert i de hellenistiske byene. Alexandria i Egypt ble viktig, der det i perioder bodde flere hundre tusen jøder som etter hvert ble gresktalende og helleniserte. Gresk ble stadig flere jøders nye morsmål.

Under de syriske selevkidene ble det innført nye og harde skatter i Judea, og deretter ble jødiske skikker forbudt og tempelet i Jerusalem skjendet. Jødene ble pålagt å tilbe den greske guden Zevs. Dette resulterte i makkabeer-krigene (167–164 fvt.), mellom jødiske opprørere og de gresk-syriske herskerne. Krigene førte til en midlertidig ny jødisk selvstendighet og en ny jødisk kongelig familie. Den siste regent var dronning Salome Alexandra (Shlomzion ha-Malka), som regjerte fra 76 til 67 fvt.

I 120 fvt. ble Babylonia erobret av parterne, som tillot jødene å delta i samfunnet på alle plan.

Under romerne

Gammelt bilde som viser hvordan man forestilte seg at kong Herodes så ut.
Gammelt bilde som viser hvordan man forestilte seg at kong Herodes så ut.
Av .
Gammel synagoge fra Herodion, Herodes' festning.
Gammel synagoge fra Herodion, Herodes' festning.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I år 63 fvt. inntok den romerske representanten i Damaskus, Gnaeus Pompeius, byen Jerusalem, og Judea ble underlagt romerne. Salome Alexandras sønn, Johannes Hyrkanus, fikk imidlertid utøve øversteprestembetet. Etter Pompeius' død overlot Caesar den politiske ledelsen av Judea (romernes betegnelse på området) til idumeeren Antipater, som delegerte ansvaret til sine to sønner. I 40 fvt. utnevnte senatet i Roma hans sønn Herodes den store til konge i Judea. Etter Herodes' død ble landet delt mellom hans tre sønner, og en turbulent tid fulgte. I år 6 evt. ble det sentrale Judea omgjort til en romersk provins under ledelse av en såkalt prokurator, men jødene fikk en stor grad av selvstyre.

Retninger

I tiden rundt vår tidsregnings begynnelse var det flere retninger innenfor datidens jødedom. Vår kunnskap om disse stammer i stor grad fra den samtidige jødiske historieskriveren Josefus Flavius. Saddukeerne (prestenes parti) fikk sine tilhengere fra den jødiske befolkningens religiøse og politiske overklasse. Mange av disse hadde ikke noe imot å ta del i det flerkulturelle livet i landet, noe som vakte avsky blant mange andre jøder. Fariseerne stammet fra folket, var ofte lærde og hadde vanlige yrker. Det ble fariseerne, gjennom sine etterfølgere, rabbinerne, som skulle prege jødedommen fremover. Esseerne var en jødisk retning som mange mener står bak Dødehavsrullene.

Vi vet ikke sikkert hvor mange av landets jøder som overholdt rabbinernes leveregler i århundrene før og etter vår tidsregnings begynnelse. Mange var det rabbinerne kalte am ha'aretz (landets folk), en betegnelse brukt om jøder som ikke levde slik rabbinerne mente de burde. Vi vet ikke hvilken status disse hadde i samfunnet generelt. Men utgravninger av private hus fra denne tiden har vist at svært mange hus hadde et jødisk rituelt bad, et mikve, noe som viser at de jødiske renhetsreglene var kjente og ble overholdt. Det er også funnet mange rester etter synagoger. Jødisk liv og tradisjon var derfor ikke kun knyttet til tempelet i Jerusalem.

Krigene mot romerne

Masada sett fra nord.
Av .
Lisens: CC BY 2.0
Bronsemynt fra opprørsbyen Gamla på Golan, 67 evt. Diameter 22 mm. Forside: ‘I Gamla’, tempelbeger i midten.
Bronsemynt fra opprørsbyen Gamla på Golan, 67 evt. Diameter 22 mm. Forside: ‘I Gamla’, tempelbeger i midten.
Av /Credit: Danny Syon/Gamla excavations.
Bakside av bronsemynten fra opprørsbyen Gamla på Golan.
Bakside av bronsemynten fra opprørsbyen Gamla på Golan.
Av /Credit: Danny Syon/Gamla excavations.
Halvsjekel i sølv fra Jerusalem 66/67 evt., diameter 20 mm. Forside: Over tempelbeger, ‘(År) 1’. Rund, ‘halv (sjekel) Israel’. Bakside: ‘Det hellige Jerusalem’ og tre granatepler.
'Judea Capta'-mynt utstedt av keiser Vespasian i år 71. Palmetre med seirende romersk soldat og den sørgende 'Lady Israel'.

Motstanden mot skattebyrden og okkupasjonen ble stadig sterkere. Tanken om en messiansk tid uten å være under romersk herredømme, vokste fram. En stor oppstand begynte i år 66 evt., og endte med en fem måneders romersk beleiring av Jerusalem. Krigen endte i år 70 evt., da romerne satte det jødiske tempelet i brann og sendte kultgjenstandene til Roma. Krigen, i all sin gru, er beskrevet hos Josefus Flavius, som nok overdriver hvor mange som ble drept. Opprørernes siste tilfluktssted, makkabeernes og Herodes’ festning Masada ved Dødehavet, ble erobret i år 73.

Mange jøder flyktet fra landet og bosatte seg rundt om i Romerriket. Vi vet ikke i hvilken grad disse var organisert i egne menigheter eller hvorvidt de hadde mye kontakt med de lærde i Galilea og Babylonia. Vi vet heller ikke hvor mange som praktiserte jødiske skikker, men det er funnet spor etter synagoger mange steder i diasporaen så langt tilbake som til første århundre evt., ikke minst i Lilleasia, dagens Tyrkia. I forbindelse med de såkalte diaspora-oppstandene mot romerne i årene 115–117 evt. ble jøder fordrevet fra Alexandria og fra de fleste andre steder i Nord-Afrika. Det tok lang tid før disse samfunnene fikk nytt liv.

Det siste jødiske opprøret mot romerne i Judea (Bar Kokhva-opprøret i 132–135 evt.) resulterte i at titusener jøder ble drept eller solgt som slaver. Jerusalem ble ødelagt og gjenoppbygget under navnet Aelia Capitolina. Jøder hadde ikke adgang til byen og jødisk religion ble forbudt. Landet fikk navnet Palestina. Store deler av den gjenlevende jødiske befolkningen flyktet til andre land, ikke minst til steder der det allerede fantes jødiske samfunn.

Det tok imidlertid ikke lang tid før forholdene i landet bedret seg for jødene. Allerede i år 212 ble jøder fulle borgere av Romerriket og jødedommen ble igjen en tillatt religion. Det jødiske sanhedrin i Eretz Israel ble gjenopprettet og den såkalte patriarken (nasi) fikk tilbake sin gamle status, men jøder hadde ennå ikke tilgang til byen Jerusalem.

De religiøse akademiene

Galilea

Etter Bar Kokhva-opprøret lå sentrene for jødiske studier i Galilea og i Babylonia. De jødiske lærde, rabbinerne, arbeidet med å samle den religiøse loven, halakha, og tilpasse den slik at den kunne brukes av jøder i alle land og til alle tider. Den første etter-bibelske jødiske skriftsamling, Mishna, ble ferdig rundt år 210 evt., samlet av skriftlærde kalt tannaim. Arbeidet ble ledet av Jehuda ha–Nasi (cirka 138–217 evt.) som også var overhode for sanhedrin. Arbeidet med å forme jødisk lov og tradisjon fortsatte senere under rabbinere som kalles amoraim. Arbeidet resulterte i den rabbinske jødedommens store skriftsamlinger, Tosefta (ca 350) og den første utgaven av Talmud. Denne ble ferdig redigert rundt 400 evt.

De lærde i Babylonia

De gamle jødiske samfunnene i Babylonia fortsatte å eksistere, men vi vet ikke mye om vanlige menneskers liv på denne tiden. Det er likevel kjent at babylonske jøder skal ha sendt penger for å støtte Bar Kokhva-opprøret. Fariseerne skal først ha hatt liten innflytelse i Babylonia, men etter Bar Kokhva-oppstanden kom flere lærde fariseere til landet, samtidig som de ledende i Babylonia sendte sine sønner til akademiene i Eretz Israel for å studere.

Jødene i Babylonia hadde sin egen leder, eksilarken, på arameisk kalt resh galuta. Det er ikke faglig enighet om hvor tidlig dette embetet oppsto, men fra rundt 170 evt. kjenner vi navnene på en lang rekke eksilarker. Tittelen var arvelig, og ifølge tradisjonen var eksilarken etterkommer av kong David. Eksilarken var blant annet ansvarlig for å innkreve skatter fra jødene i landet, og kunne dømme i både sivile og kriminelle saker. Hans status var høy, men hans forhold til de lærde var ofte problematisk.

Parternes herredømme over Babylonia tok slutt i 226 evt., og sassanidene overtok styret. De praktiserte en form for zoroastrisme, og innskrenket andre religiøse samfunns rettigheter, også jødenes. I perioder ble jødene også direkte forfulgt. Men de lærde, amoraim, fortsatte arbeidet med å videreutvikle jødisk lov og tradisjon. Dette resulterte i jødedommens største og mest omfattende religiøse skriftsamling, Den babylonske Talmud, som ble ferdig redigert rundt år 600. Talmud omfatter alle aspekter ved det å leve et liv i henhold til jødisk tradisjon og er jødedommens viktigste hellige skriftsamling ved siden av Toraen, Mosebøkene.

Under Bysants

Synagogegulv fra Beit Alfa, Israel. (4. eller 5. århundre evt.)
Zodiaken (dyrekretsen) i mosaikk.

Etter hvert som kristendommen ble den ledende religionen i Middelhavsområdet, forverret jødenes situasjon seg gradvis. Selv om delingen av Romerriket i en vestlig og en østlig del (og med det begynnelsen på Det bysantinske riket) ikke skjedde før i 395, må bysantinsk tid i Palestina likevel regnes fra året 324, da keiser Konstantin overtok kontrollen også over de østlige deler av riket og grunnla Konstantinopel (i dag Istanbul) som sin nye hovedstad. Konstantin fremmet kristendommen og skal selv ha latt seg døpe på dødsleiet.

For jødene i Palestina var dette en vanskelig tid. I begynnelsen av perioden var landet befolket av jøder, samaritanere og helleniserte syrere, mot slutten av perioden var majoriteten av landets innbyggere kristne. Flere antijødiske lover og forordninger ble innført. Ekteskap mellom jøder og kristne ble forbudt allerede i år 388. Fra 380 ble det forbudt å bygge nye synagoger – samtidig viser arkeologiske funn at det ble bygget mange synagoger i Galilea mellom 3. og 6. århundre. I 429 ble det offisielle jødiske patriarkembetet, som hadde vært et symbol på jødisk samhold og enhet i Palestina, opphevet etter press fra kirken. På slutten av 500-tallet ble jødene utvist fra Antiokia, og mange reiste til sine forfedres land.

De fleste jøder bodde i mindre landsbyer, men det bodde også jøder i byer som Tiberias, Sephoris, Caesaria og Lydda. Jødenes situasjon forverret seg ytterligere da Justinian ble keiser i 527 evt., og kirken igjen fikk gjennomslag for jødefiendtlige lover og forordninger.

Den vestlige diaspora

Det bodde nå jøder i alle landene i det romerske imperium, der jødedommen var en statlig anerkjent religion. Det hadde lenge bodd jøder både i byen Roma og dens havneby Ostia, og allerede i det første århundret fantes det synagoger begge steder. Innskrifter forteller at det fantes minst elleve synagoger i Roma i det andre århundret. Disse hadde sine egne ansatte og tjente en større jødisk befolkning. Det er også funnet spor etter jødiske samfunn i Rhinland fra 300-tallet. Utgravninger i byen Köln pågår fremdeles.

Vi har også spor etter jødiske bosettinger langs den spanske østkysten fra første århundre evt. Disse jødene kom etter alt å dømme fra Judea, muligens via Roma. Senere bodde det jøder mange steder i landet. Spesielle restriksjoner ble først innført da kristendommen ble statsreligion i Romerriket på 300-tallet. Allerede ved kirkesynoden i Elvira (nær Granada) i 306 ble det forbudt for kristne å innta måltider sammen med jøder.

Visigoterne erobret Spania rundt 412, og hersket i rundt 300 år, men først da kong Rekkared konverterte til katolisismen i 586 ble det virkelig vanskelig å være jøde i Spania. I 613 fikk de valget mellom å konvertere eller forlate landet. Mange dro til Marokko eller Syd-Frankrike. Andre konverterte, i alle fall tilsynelatende, til katolisismen. Disse conversos ble de første blant en lang rekke tvangskonverterte jøder i Spania. I 633 ble det fastslått at folk med jødisk bakgrunn ikke kunne inneha offisielle embeter, og på 600-tallet ble omskjæring av gutter og overholdelse av den jødiske sabbaten forbudt. Da området i 711 kom under muslimsk styre, ble forholdene igjen lettere for jødene i Spania, se jøder under islam.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Dever, William G.: Who Were the Early Israelites and Where Did They come from? Grand Rapids 2003.
  • Dever, William G.: Beyond the Texts: An Archaeological Portrait of Ancient Israel and Judah. Society of Biblical Litterature, Atlanta 2017.
  • Elgvin, Torleif: "Hvordan lese gammeltestamentlige tekster”, Theofilos 7 (2015), 76-87.
  • Finkelstein, Israel; Silberman, Neil Asher: The Bible Unearthed. Archaeology´s New Vision of Ancient Israel and the Origin of its Sacred Texts. New York 2001.
  • Finkelstein, Israel: The Forgotten Kingdom: The Archaeology and History of Northern Israel. Atlanta, SBL, 2013.
  • Finkelstein, Israel: Hasmonean Realities behind Ezra, Nehemiah, and Chronicles. Archaeological and Historical Perspectives. Atlanta, SBL, 2018
  • Friedman, Richard Elliot: The Exodus. How It Happened and Why It Matters. HarperOne, San Fransisco 2017.
  • Josephus: New Complete Works of Josephus Flavius. Oversatt av William Winston (1737). Kommentert av Paul L. Maier. Kernel Publications. Grand Rapids. 1999/2016.

Kommentarer (9)

skrev Svein Tore Pedersen

Hva skjedde på Sinai, da Moses fikk de 10 bud, samtidig hevdes det at han mottok Torahen?De menneskene som ventet på han ved foten av Sinai og som tilslutt bygde seg en gullkalv, var efter jeg kan forstå 12 stammer av Israel, men ingen jøder, hvorfor skulle da Moses få både de 10 bud og Torahen?

svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Svein Tore,Takk for spørsmål! Her er et kort svar fra meg, så kan andre med kunnskap om emnet se om de vil legge til noe.Tora er det hebraiske navnet for de fem Mosebøkene, og inkluderer dermed De ti bud. Ifølge jødisk tradisjon ble hele Toraen, det vil si alle fem Mosebøkene skrevet ned av Moses på diktat fra Gud, mens Moses oppholdt seg på Sinaifjellet. Dette kan du blant annet lese om på nettsidene til Det Mosaiske Trossamfund: http://www.dmt.oslo.no/joededommen/artikler/begynnelsen.html Det finnes også flere nettsteder der du kan lese mer om jødedommen. Religion.dk: http://www.religion.dk/joededom#section_10705BBC Religions: http://www.bbc.co.uk/religion/religions/judaism/Bente Groth, som er religionshistoriker og har skrevet mye om dette temaet hos oss, har også skrevet flere bøker som kanskje kan være interessante å lese: http://snl.no/users/246Beste hilsenMarte Ericsson RysteRedaktør, Norsk nettleksikonhttp://snl.no415 90 448

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg