Destillasjonskolonne, del av destillasjonsapparat, et vertikalt rør eller en sylinder hvor dampen fra kokeren stiger opp i god kontakt med væske som renner nedover. Dampen fra toppen av kolonnen blir kondensert, og en del av kondensatet renner tilbake. Det kalles tilbakeløp (eng. reflux) og tilsettes øverst i kolonnen. Dette fører til at lite flyktige komponenter i dampen kondenserer inn i væsken, samtidig med at flyktigere komponenter i væsken fordamper og dermed øker innholdet av disse i dampfasen. Forenklet kan man si at tilbakeløpet vasker tungtkokende komponenter tilbake til kokeren.

Ved kontinuerlig destillasjon tilsettes fødingen på et sted i kolonnen, hvor væsken som renner nedover har nær samme sammensetning som fødingen. Kolonnen ovenfor dette er forsterker (eng. rectifying section), mens nedre del av kolonnen er avdriver eller stripper (eng. stripping section). Her fordamper lette komponenter, slik at bunnproduktet inneholder langt mindre av disse enn den opprinnelige væskeblandingen. Både avdriver og forsterker inneholder enten fyll-legemer som tilbakeløpet risler ned over, eller (oftest) horisontale plater arrangert slik at tilbakeløpet renner fra plate til plate, samtidig med at dampen fra kokeren bobler gjennom væsken på platen. Forenklet kan man si at hver plate tilsvarer en ny destillasjon. Ved satsvis destillasjon er hele kolonnen en forsterker som øker dampens innhold av den eller de flyktigste komponentene.

Destillasjonskolonnen ble oppfunnet i 1808 av franskmannen Cellier Blumenthal. Den engelske blokade av Frankrike avskar tilførsel av rørsukker og Napoleon utlovet derfor en stor belønning for en prosess for fremstilling av hvitt, krystallinsk sukker fra innenlandske sukkerroer. Blumenthals oppfinnelse ble akseptert fordi kullforbruket var mindre enn ved de til da brukte metodene (se destillasjonsapparat). Men det tok over 100 år før W. L. McCabe og E. W. Thiele offentliggjorde beregningsmetoder for destillasjonskolonner.

Destillasjonskolonnen er i dag blant det viktigste utstyret i den kjemiske industri og i petroleumsindustrien. Således går tre prosent av USAs energiforbruk med til drift av destillasjonsanleggene. Oljeraffineriene har batterier av destillasjonskolonner, vakuumkolonner med diameter opp til 12 m, og kolonner med atmosfæretrykk eller med overtrykk med høyde opptil 80 m. Platene som brukes i disse kolonnene er hullplater, ventilplater og klokkeplater. Høye kolonner som kan ha mer enn 100 plater, brukes bl.a. for å skille butan og isobutan.

I brennevinsindustrien brukes ofte mer primitive destillasjonsapparater som er forutsetningen for de forskjellige merkers aroma og smak. Destillasjon inngår også i mange prosesser i farmasøytisk industri, og den siste anriking av tungtvann har vært gjennomført i kolonner med spesielle fyll-legemer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.