Depotfunn, funn av ting eller verdier som opprinnelig har vært bortgjemt eller nedlagt i jorden av religiøse grunner, som skatter eller av sikringshensyn. Man skjelner mellom sakrale depotfunn eller votivfunn, som representerer offer til overnaturlige makter, og alminnelige depotfunn; disse inneholder personlige eiendeler eller skatter som eieren av forskjellige grunner, f.eks. i ufredstid, har villet skjule, og som han er blitt forhindret fra å hente frem igjen.

I forhistorisk tid er votivfunnene helst knyttet til fruktbarhetskultus blant primitive jordbrukskulturer; i Norden er de således vanlige både i yngre steinalder, i bronsealderen og i eldre jernalder. De består gjerne av leirkar med matoffer, av et utvalg ensartede våpen, smykker eller redskaper, og finnes ofte ved myrer, kjelder og vann eller ved store steiner. I eldre jernalder kan sakene være ødelagt eller gjort ubrukelige før ofringen, det er tilfellet med flere av de store danske mosefunn (Hjortspring, Nydam, Illerup, Ejsbøl), som består av seiersoffer av krigsbytte etter hærtog, og likeledes med de norske skipsoffer i myr (Kvalsundbåtfunnet). Av andre kjente votivfunn fra Norden kan nevnes Dejbjergvognene og Gundestrupkjelen. Votivfunn er også vanlige fra høyere sivilisasjoner, i oldtiden og senere, men knyttes da gjerne til hellige steder som altre, templer og kirker, og offersakene har gjerne en mer symbolsk karakter.

De alminnelige depotfunn inneholder for en stor del sjeldne eller fremmede importerte saker som har en direkte tilknytning til handelsvirksomhet. I Nord-Europa har man fra yngre steinalder store depotfunn med råflint, halvfabrikata og ferdige redskaper som har vært eksportert fra de sørskandinaviske flintforekomster, og i bronsealderen er depotfunn med ferdige bronsegjenstander og skrapmetall utbredt over hele Europa.

De såkalte skattefunn består hovedsakelig av edelmetall i form av barrer, ringer (betalingsgull) og mynter, også smykker og andre prydgjenstander er vanlige. De kan være av sakral karakter, men oftest kan de betraktes som virkelige, skjulte skatter, som de kjente gullskattene fra Troja II. I Norden har man rike gullfunn særlig fra folkevandringstiden, mens sølvfunnene er mer typiske for vikingtiden. I hvert fall en del av dem kan forklares på bakgrunn av en opplysning hos Snorre om at den som skjulte sine skatter i jorden, ville nyte godt av dem i livet etter døden. I mange tilfeller er det imidlertid vanskelig å avgjøre om det dreier seg om votivfunn eller skattefunn.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.