Deponigassanlegg, anlegg for kontrollert lufting av fyllplasser og forbrenning av biogass.

Biogass (eller deponigass) dannes ved anaerob nedbryting av avfall og bør fjernes fordi den skaper luktproblemer og eksplosjonsfare, og fordi den viktigste bestanddelen i biogass, metan, har 23 ganger sterkere virkning på drivhuseffekten enn karbondioksid, som den omdannes til ved forbrenning.

Virkemåte

Et deponigassanlegg produserer gass fra en rekke brønner som er boret eller gravd ned i fyllingen. Biogassen blir ved hjelp av en vifte suget fra brønnene gjennom uttrekksledninger, samlet, avvannet og brent. På grunn av undertrykket som skapes i fyllingen må den ha tilstrekkelig overdekning for å forhindre luftinntrengning.

Siden fyllingene gjerne inneholder tungt nedbrytelige stoffer og ofte gir forhold for nedbryting som er dårligere enn forholdene i bioreaktorer, går prosessen langsomt, og levetiden til et anlegg kan derfor være i størrelsesorden 20 år. Omdanningshastigheten kan imidlertid reguleres til en viss grad ved kontrollert resirkulering av sigevann, slik at avfallet verken tørker ut eller blir stående for vått for effektiv omdanning.

I de enkleste anleggene går gassen rett til fakling, men pga. høyt energiinnhold, ca. 5 kWh/m3, kan det være lønnsomt å utnytte gassen i energiproduksjon. Dette kan gjøres ved produksjon av varmtvann for fjernvarme, drivstoff som biodiesel, eller ved å bruke den som brenngass i kraftproduksjon.

Utbygging i Norge

Det er en rekke industrielle biogassanlegg under planlegging i Norge. Samlet har norske fyllinger et energipotensial på rundt 1,5 TWh/år.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg