Deponigassanlegg, anlegg for kontrollert lufting av fyllplasser og forbrenning av biogass. Biogass (eller deponigass) dannes ved anaerob nedbryting av avfall og bør fjernes fordi den skaper luktproblemer og eksplosjonsfare, og fordi den viktigste bestanddelen i biogass, metan, har 23 ganger sterkere virkning på drivhuseffekten enn karbondioksid, som den omdannes til ved forbrenning. Et deponigassanlegg produserer gass fra en rekke brønner som er boret eller gravd ned i fyllingen. Biogassen blir ved hjelp av en vifte suget fra brønnene gjennom uttrekksledninger, samlet, avvannet og brent. Pga. undertrykket som skapes i fyllingen må den ha tilstrekkelig overdekning for å forhindre luftinntrengning. Fordi fyllingene gjerne inneholder tungt nedbrytelige stoffer og ofte gir forhold for nedbryting som er dårligere enn forholdene i bioreaktorer, går prosessen langsomt, og levetiden til et anlegg kan derfor være i størrelsesorden 20 år. Omdanningshastigheten kan imidlertid reguleres til en viss grad ved kontrollert resirkulering av sigevann, slik at avfallet verken tørker ut eller blir stående for vått for effektiv omdanning.

I de enkleste anleggene går gassen rett til fakling, men pga. høyt energiinnhold, ca. 5 kWh/m3, kan det være lønnsomt å utnytte gassen i energiproduksjon. Dette kan gjøres ved produksjon av varmtvann for fjernvarme, drivstoff som biodiesel, eller ved å bruke den som brenngass i kraftproduksjon.

Det er en rekke industrielle biogassanlegg under planlegging i Norge. Samlet har norske fyllinger et energipotensial på rundt 1,5 TWh/år.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.