den søramerikanske urbefolkningen

Yagua-indianerne hører til i Peru og Brasil. Bildet viser en mann med blåserør, et tradisjonelt jaktvåpen. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Søramerikanske indianere av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Den søramerikanske urbefolkningen er en betegnelse på urbefolkningen fra Panama i nord til sørspissen av Ildlandet. Befolkningen talte i 1990-årene ca. 18–19 millioner mennesker.

Folketallet før europeerne kom til Amerika i 1492, er antatt å ha ligget omkring 10 millioner for hele kontinentet, inklusive Karibia og Mellom-Amerika. Antallet indianere er vanskelig å fastslå nøyaktig. De enkelte land har ofte mangelfulle folketellingsoppgaver, og dessuten brukes ulike kriterier for å fastslå hva som ligger i betegnelsen «indianer». Her menes folk som har et indiansk morsmål, en indiansk livsstil og som selv regner seg som indianere. Fysiske trekk er i denne sammenhengen av mindre betydning; et «indiansk» utseende er ikke tilstrekkelig for å avgjøre om en person hører til den kulturelle kategorien «indianer».

De senere årene har det skjedd en økende bevisstgjøring omkring indiansk identitet, blant annet gjennom fremveksten av pan-indianske bevegelser og mobilisering til motstand mot nykolonisering og hensynsløs ressursjakt.

Hvor mange språk som opprinnelig ble talt på det søramerikanske kontinentet, er usikkert. Mellom to og tre tusen språk er blitt notert, hvorav noen kan være alternative betegnelser på samme språk. Midt på 1900-tallet ble det registrert 1450, men mange av språkene er meget utsatt for å dø ut. Andre, som quechua i Andesregionen, snakkes av flere millioner. 

Med utgangspunkt i karakteristiske trekk ved ressurstilgang, teknologi, produksjon og sosial organisasjon har antropologer foreslått ulike klassifikasjoner av søramerikanske indianere i kulturtyper og kulturområder. Således vil inka stå som typekultur for de andiske statsdannelser basert på irrigert jordbruk og husdyrhold, mens jívaro kan tjene som eksempel på østskråningens eller Montaña-områdets løsere og mer mobile stammesammenslutninger, tilpasset den kuperte tropeskogens spredte ressurser der jakt, sanking, fiske og hagebruk danner næringsgrunnlaget. Varianter av dette siste temaet finnes over hele regnskogområdet, med større eller mindre vekt lagt på den ene eller den andre produksjonsform. Ved Amazonas' nedre løp og Brasils kyst gav hagebruket så stor avkastning at bosetningen fikk et mer permanent preg med tilløp til dannelse av høvdingdømmer. I Gran Chacos tørre busklandskap var det sanking av planteføde som gav det beste utkommet, en virksomhet som krevde nomadisk livsførsel og små sosiale enheter. I enda høyere grad var dette tilfelle med gruppene som fortrinnsvis drev jakt og fangst på pampas og langs sørspissens kyster.

Grovt sett kan man dele kontinentet inn i fem soner eller kulturområder. Inndelingen bygger i store trekk på den klassifiseringen som J. H. Steward og L. C. Faron lanserte i 1959, og definerer de enkelte kulturområdene slik:

1) Andiske sivilisasjoner (intensivt åkerbruk med vanningsanlegg), for eksempel aymara, chimú, inka, nazca, quechua.

2) Cirkum-karibisk område (teokratiske og militaristiske høvdingdømmer), for eksempel arawak, cayapa, chibcha, cuna, karib.

3) Landsbyhagebrukere i tropisk regnskog, for eksempel aguaruna, guaraní, jívaro, yanomamö.

4) Nomadiserende jegere og sankere, for eksempel alakaluf, charrua, guayakí, kayapó, pampasindianere, ildlendere.

5) Sør-andiske bønder og februkere, for eksempel araukaner, mapuche.

Andesområdet var tettest befolket, og fortsatte å være det også etter den spanske erobringen. I andre deler av Sør-Amerika gikk den indianske befolkningen sterkt tilbake, særlig i de mest fruktbare distriktene langs kystene og de store elvene. Det var særlig slavearbeid på plantasjer og i gruver, kombinert med nye smittsomme sykdommer, som førte til den store nedgangen. Alle de større indianske nasjoner, stater og høvdingdømmer i Brasil, Ecuador, Colombia og Panama bukket under uten å etterlate seg mange spor, og mange steder har proletariseringsprosessen ført til at indianerne har mistet sin identitet og gått opp i mestisbefolkningen.

Guaranífolket i dagens Paraguay holdt lenger stand, og utgjør i dag et viktig befolkningselement. Guaraní har lenge vært anerkjent som offisielt språk i Paraguay, ved siden av spansk, mens quechua først i 1970-årene fikk offisiell status i Peru. Store folkegrupper som quechua og aymara i Peru, Ecuador og Bolivia har lært seg den passive motstands kunst, en form for sameksistens, og de enkelte regjeringer har måttet godta den pluralistiske virkeligheten.

Situasjonen er langt mer alvorlig for de indianske gruppene som inntil forholdsvis nylig har hatt liten eller ingen kontakt med den industrialiserte verden. Helt til midten av 1900-tallet kunne mange av disse folkene leve forholdsvis avsondret med sin kultur langt på vei intakt, beskyttet av tropeskogen og de store avstandene. Ressursjakten og ekspansjonen som har funnet sted de senere årene, har katastrofal virkning for dem, men dette har igjen ført til internasjonal oppmerksomhet og støtte, for eksempel International Work Group for Indigenous Affairs (IWGIA). Samtidig har de i økende grad organisert seg for å forsvare sin kultur og sin livsform.

Indiansk kunst i Sør-Amerika er uensartet i form, fargesammensetning, motiv- og materialvalg. Likevel skiller den seg i sin helhet og mangfoldighet fra den europeisk-inspirerte kunsten. Det indianske gir seg uttrykk i utformingen og kombinasjonen av ideer som har sin rot i lokale håndverkstradisjoner. Indianerne er først og fremst håndverkere, og opererer innenfor tradisjoner som gir begrenset spillerom for den ideelt sett uavhengige originalitet. De tilvirker bruksgjenstander og seremonielt utstyr, brukskunst i egentlig forstand, selv om prydkunst og rent dekorative gjenstander forekom blant Andesindianerne i prekolumbisk tid. Til denne kategorien hører tekstiler, keramikk-, stein- og metallarbeider. Alle disse tingene skriver seg fra tiden før erobringen i 1532. Mest verdifulle er gjenstander fra perioden før inkaene skapte sitt imperium, det vil si før 1438.

De første spor etter keramikk er funnet på vestkysten, i området fra Lima og nordover, og er datert til ca. 1800 fvt.. Her utviklet det seg regionale håndverkstradisjoner som omkring 900 fvt. måtte vike plassen for den første «store stilbølge», chavín-tradisjonen, oppkalt etter det seremonielle sentrum Chavín de Huántar i høylandet. Billedhugging i stein var alminnelig, og det sentrale motiv var en gudeskikkelse med «kattehode» (jaguar/puma). Elementer som rovfuglhoder og slanger forekom også, ofte sammenflettet i et innviklet labyrintmønster.

Elementer av chavín-stilen holdt seg lenge etter at den enhetlige tradisjonen måtte vike plassen for en rekke nye, lokale stilarter. Etter hvert ble de abstraherte groteskfigurene avløst av mer naturalistiske fremstillinger av mennesker og dyr. Særlig gjelder dette keramikk. Nå skjedde det også en oppblomstring av tekstilkunsten. Den forbedrede vevteknikken ble utnyttet maksimalt og førte til et uovertruffent mesterskap i variert billedvev. Samtidig vant metallurgien innpass. Edle metaller, spesielt gull, ble kaldhamret, utglødd, sveiset og loddet til øresmykker og armbånd. Senere fulgte kobberarbeider, gull- og kobberlegeringer og bronsestøping. Steinarbeidene omfatter monumentalarkitektur, også lavrelieff-skulptur, ikke ulik metallarbeidene i sin utforming. Rundskulptur dukket opp noe senere.

Fra tiden omkring Kristi fødsel utkrystalliserte det seg markante stilarter, som moche (eller mochica) i nord med sin fantasifulle figurkeramikk og nazca med sin mangefargede keramikk og utsøkte tekstiler. Den første pan-andiske stat, Tiahuanaco, med sete i høylandet, er også representert med en egen stil i kunsthåndverket. Særlig merkes en menneskelignende figur med «fallende tårer» eller tårespor. I selve Tiahuanaco sentrum finnes den berømte Solporten, et eksempel på en storslagen arkitektur som ble videreført i bystaten Chimú på nordkysten og senere overtatt og utviklet av inkaene.

På grunn av Andesområdets store betydning er det lett å overse rikdommen på kunstformer utenfor dette kjerneområdet. Chibchaene i Colombia var fremragende gullsmeder som eksporterte smykker til fjerntliggende områder i Mesoamerika. I alt var det sju forskjellige folk eller stater som stod for regionale metallurgiske stilarter i Colombia: muisca (det vil si chibcha ca. 800 evt.), calima (ca. 100–1500), nariño-cauca (ca. 800–1450), quimbaya (ca. 500–1000), sinú (ca. 600–1500), tairona (ca. 700–1500) og tumaco (ca. 100–1500). Det nordlige Chile og Argentina var bosetningsområde for calchaquí eller diaguita, kjent for sine store, dekorerte krukker (ca. 1000 evt.). Fra omtrent samme tidsrom i områdene Maracá og Marajó, ved munningen av Amazonas, finnes en rekke varierte pottemakerarbeider; særlig kjent er gravurnekrukker i form av sittende skikkelser.

Pottemakerkunsten er fremdeles levende over store deler av kontinentet. Kjent og skattet er for eksempel shipibo-indianernes keramikk, med et intrikat, kubistisk mønster. Dette mønsteret kan også sees i dagens tekstilkunst. I Ayacucho i Peru tilvirkes det i dag figurkeramikk som minner om tidligere tiders mochica-stil, uten å være imitasjoner.

En kunstart som ofte blir glemt, er den som nettopp søramerikanske indianere har utviklet til fullkommenhet, nemlig fjærdekorasjoner og kroppsmaling. Dette gjelder særlig regnskogsindianerne, som benytter seg av de fargerike fjærene fra blant annet papegøyer og tukaner.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.