Andinsk historie deles gjerne i faser som veksler mellom perioder hvor en tradisjon dominerer hele området (en såkalt samlende horisont) fulgt av perioder med mer lokalt drevet politisk utvikling. Den eldste samlende horisont er representert nettopp ved Chavín de Huántar. Deretter følger en periode med lokale tradisjoner som Kotosh (innlandet), Moche (nordkysten) og Nazca (sørkysten). I denne perioden kan man gjenkjenne impulser fra Chavín, men også følge hvordan bosetningene blir større og teokratisk makt samles i familiedynastier. Moche- og Nazca-tradisjonene viser dessuten hvordan vevkunst, keramikk og metallarbeider blir stadig mer forfinet. Verksteder med stor produksjon av for eksempel offergaver finner sin plass i bylignende kvarterer ved siden av templer og palasser.
Rundt år 600 går Andes inn i sin midtre horisont. Nå dominerer to store tradisjoner hele regionen fram til rundt år 1100. I sør, ved Titicaca-sjøen, finner vi Tiwanaku. I nord, nær dagens Ayacucho, ligger Wari. Relasjonene mellom dem kjenner vi ikke. Størrelsen på bosetningene, reisingen av monumentalbygg i en hovedstad og denne byens militære kontroll med vidstrakte områder forteller om en type imperialistisk makt. Dessuten anla de to sentrene en type kolonier i ulike økologiske soner slik at den enkelte politiske enhet kunne være selvforsynt.
Grunnenheten i det andinske samfunnet over de siste tusen år er aylluen, en klan eller utvidet familiegruppe med sterk indre solidaritet basert på slekt og territorium. Enhver ayllu har sin «vei gjennom verden» (paqarina) og kom først til syne på særskilte kultsteder (waka) hvor de siden må æres. Herskerdynastiene var aylluer som var født til å styre. Koloniene Tiwanaku anla var deler av en hjemlig ayllu og steder på deres vei gjennom kosmos. Det senere Inkariket var i bunn og grunn en samling av aylluer. Erobringen av nye områder ble gjort gjennom å inkorporere folkene der som nye aylluer og gjerne tvangsflytte dem. Vi antar at denne måten å bygge imperier, basert på religiøst begrunnet dynastisk makt og politisk kontroll med handelen, først ble iverksatt av Wari og Tiwanaku.
Tiwanaku kan ha vært en by med mellom 10 000 og 20 000 innbyggere. Den ligger omgitt av våtmarker hvor poteter ble dyrket intensivt på såkalte «raised fields», det vil si oppbygde bed med kanaler mellom. Denne dyrkingsmåten er kjent fra mange steder i Amerika (kalt chinampas i Mexico) og kan kombineres med fiskeoppdrett. Tiwanaku var også et valfartssted. Gudene vi kan se i kunstferdige relieffer på for eksempel den berømte Solporten (Puerta del Sol) forteller om et panteon med Wirakocha i spissen.
Vi vet ikke nøyaktig hvorfor Wari og Tiwanaku ble forlatt, men vi vet at Andesområdet er sårbart for klimasykluser som for eksempel El Niño. En lengre tørkeperiode på 1000-tallet kan ha svekket sentralmakten og forårsaket opprør og utflytting. Dermed kan veien ha åpnet seg for rivaliserende makter i samfunn hvor krig og militære ferdigheter nå var blitt like effektive måter å akkumulere makt som jordbruk og håndverk. Uansett går Andes inn i en ny periode hvor lokale statsdannelser dominerer. Størst blant disse er Chimú (800–1470), som etterfulgte Moche ved nordkysten. Hovedstaden Chan Chan kan ha hatt opp til 80 000 fastboende, hvorav 12 000 var håndverkere.
I 1470 ble Chimús siste konge Minchancaman slått av inkaen Tupa Inka Yupanki og ført som fange til inkahovedstaden Cuzco. Inkarikets erobring av Andes fra Ecuador i nord til Bolivia og Chile i sør i løpet av årene mellom 1438 og 1532 bringer et samlet Andes inn i sin tredje og siste selvstendige horisont. Fra sitt sete i Cuzco samlet inkadynastiet verdens fire hjørner (Tawantinsuyu på quechua) til et fasttømret rike inntil det selv ble erobret av den europeiske stormakten Spania i 1530-årene.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.