den nordamerikanske urbefolkningen – organisering under statlig styre

Europeernes erobring og kolonialisering av det amerikanske kontinentet fikk store konsekvenser for alle indianske folk. I alle deler av Amerika gikk tallet på indianere kraftig tilbake som følge av erobringen. En viktig årsak til dette var at indianerne i utgangspunktet manglet resistens mot mange av sykdommene som europeerne brakte med seg fra den gamle verden. Epidemier av ulike slag fulgte derfor i europeernes fotspor.

I de spanske områdene var det dessuten mange som bukket under for tvangsarbeid de første årene etter erobringen. Noen år senere ble imidlertid de undertvungne indianske folk i de spanske koloniene reorganisert i halvautonome landsbysamfunn, mange dominert av katolske misjoner. Dette gjaldt også etter hvert enkelte grupper i New Mexico og California, områder som Mexico måtte avstå til USA i 1848.

På dette tidspunktet var indianske folk blitt fortrengt fra store deler av det øvrige Nord-Amerika (USA og Canada), områder som gradvis var blitt tatt i bruk av innflyttere fra Europa. Dette skjedde delvis som følge av kriger der forskjellige indianske folk fungerte som allierte for ulike europeiske kolonimakter, delvis som følge av direkte strid mellom kolonister og indianere. I løpet av denne prosessen ble det dessuten inngått omkring 350 traktater mellom myndighetene og forskjellige indianske grupper. Men i 1871, under de store indianerkrigene på prærien, besluttet den amerikanske regjeringen at indianerstammer ikke lenger skulle bli betraktet som autonome avtalepartnere. Indianerne i USA ble dermed fratatt sin folkerettslige suverenitet og underordnet de amerikanske myndighetene, og de siste frie stammene ble tvunget til å bosette seg på reservater. Slaget, eller massakren, ved Wounded Knee (1890) satte et endelig punktum for prærieindianernes motstandskamp.

I USA ble myndighetenes politikk overfor indianerne nå styrt ut fra målsettingen om at de skulle assimileres. Barna ble sendt til internatskoler langt fra hjemstedet. Meningen var at de skulle glemme sine foreldres språk og tradisjoner. Indiansk religionsutøvelse ble også forbudt i en periode. I 1887 ble det besluttet at jorden i reservatene skulle deles opp i private parseller. Resultatet var at store landområder kunne frigjøres for hvite oppkjøpere, og reservatene ble redusert med nesten to tredjedeler. Først i 1924 fikk USAs indianere statsborgerlige rettigheter og stemmerett.

USAs indianerpolitikk ble imidlertid reformert i forbindelse med Franklin D. Roosevelts New Deal (Indian Reorganization Act, 1934). Jorden i reservatene ble gitt en bedre beskyttelse, og valgte stammeråd gav de ulike gruppene et visst selvstyre. Selv om stammerådets legitimitet til tider har vært omstridt hos mange grupper, førte omorganiseringen til at de indianske folkene etter hvert gjenvant erkjennelsen av å utgjøre prinsipielt suverene folk av innfødte (opprinnelige) amerikanere (Native Americans).

I Canada omtaler indianerne seg gjerne som landets «første nasjoner» (First Nations). Her finnes det også et system av «reservater», men det har vært noe annerledes organisert enn i USA. I Mexico finnes det ikke reservater i egentlig forstand, men siden reformene som fulgte i kjølvannet av den meksikanske revolusjonen (1910–20) har indianske lokalsamfunn hatt rett til kollektiv jordeiendom (såkalte ejidos).

I alle landene har det de siste 30 årene vokst frem en rekke indianske organisasjoner på tvers av stammegrensene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.