nordamerikanske urfolk

Betegnelsen «urfolk» viser til folkeslag som bebodde et område før det ble kolonisert eller innlemmet i en stat dominert av andre folkegrupper. I Nord-Amerika ble betegnelsene «indianer» og «eskimo» (om inuitter og aleuter) tidligere brukt som fellesbetegnelser. I USA har disse i nyere tid blitt erstattet av betegnelser som «urfolk» (indigenous), «Native American» eller «American Indian» (i tillegg til «Alaska Natives»). I Canada brukes begrepene «urfolk» (Indigenous peoples) og «aboriginer» (Aboriginal peoples) som fellesbetegnelser for de tre underkategoriene «First Nations», «inuitt» og «métis».

Folkene selv foretrekker stort sett å bli kalt ved sitt eget gruppenavn, for eksempel cree, sioux og navaho. Det er mer presist enn fellesbetegnelser, fordi det fremhever gruppenes unike kultur og historie.

• Les mer: indianer

Arkeologiske og genetiske funn viser at Nord-Amerika var befolket av flere geografisk avgrensede grupper for mellom 15 500 og 14 000 år siden, men at kontinentet ikke hadde en utbredt befolkning før for 14 000 til 12 000 år siden. Dette er kort tid etter at isen begynte å trekke seg tilbake i Beringia, landbroen mellom Sibir og Alaska som lå tørr under siste istid, og støtter hypotesen om at de første amerikanerne inntok kontinentet fra Sibir. Genetiske undersøkelser viser også at både nord- og søramerikanske urfolk har et genetisk opphav fra det nordlige Eurasia som kan spores til rundt 36 000 år siden.

I nyere tid er det gjort flere arkeologiske funn som peker mot spredte bosetninger over begge de amerikanske kontinentene for mellom 20 000 og 30 000 år siden. Dette indikerer en mulig befolkning av Nord-Amerika fra før den siste istids høydepunkt (26 000–19 000 år siden). Disse funnene er fremdeles usikre, men kan ikke utelukkes.

De nordamerikanske urfolkene bebodde et enormt område med store økologiske og kulturelle variasjoner. Folkene her levde og trivdes i forfrosne tundraer, stekende ørkener, frodige skoger, karrige fjellområder, forblåste kyststrøk, tropiske mangrover, endeløse slettelandskap og langs fiskerike elvedeltaer. Her fantes småskalasamfunn som livnærte seg hovedsakelig av sanking, nomadiske jegere og sankere, bofaste fiskere og jordbrukere og komplekse småbysamfunn med markedsplasser og høy grad av arbeidsspesialisering. Mange endret også livsform etter behov og sesong, slik at de var bofaste på vinterstid og nomadiske om sommeren eller ved å kombinere jakt og sanking med enkelt hagebruk.

De tidligste sporene etter aktivt jordbruk nord for Rio Grande finnes i de nordøstlige delene av dagens USA (fra Illinois til Maine) og kan spores om lag 8000 år tilbake. De tidligste domestiserte vekstene inkluderer squash, solsikker og ulike melder. Også i sørvestområdet (i dagens New Mexico) finnes det tegn på plantedomestisering for mer enn 3000 år siden. De tidligste plantene i dette området inkluderer mais og squash, men omfatter senere også flere typer bønner, bomull og kalebass. For rundt 2000 år siden hadde grupper tilknyttet hohokam-kulturen bygget komplekse irrigasjonssystemer rundt elven Gila som forvandlet store deler av ørkenlandskapet til frodige hager der de dyrket bomull, bønner, mais, meloner og tobakk. De bodde i store handelssentre som rommet flere tusen innbyggere.

Det var ingen nordamerikanske urfolk som hadde større husdyr før europeiske nybyggere ankom kontinentet. Etter det var det flere grupper som raskt tok til seg domestiserte arter som sau, geit og hest.

Antropologer og arkeologer snakker gjerne om kulturområder som geografisk avgrensede regioner med overlappende kulturmønstre kjennetegnet ved språk, lederskap, bosetting, religion, livsform og materiell kultur. Det varierer noe hvordan disse defineres, men det er vanlig å skille mellom åtte til ti ulike kulturområder blant nordamerikanske urfolk. Disse er gode virkemidler for å vise kulturell variasjon på tvers av de nordamerikanske urfolkene, men det er viktig å huske at det også er variasjon på tvers av grupper innad i hvert område.

Den vanligste inndelingen er Arktis, tundraen, nordøstkysten, nordvestkysten, ørkenområdet, slettelandet, sørøstområdet, sørvestområdet og California.

Det var ikke noen form for statsdannelse blant nordamerikanske urfolk, slik det var både i Mesoamerika og i Sør-Amerika. I stedet vokste det fram flere politiske konføderasjoner mellom ulike grupper, som Powhatan- og Creek-konføderasjonen. På østkysten oppstod det en mektig konføderasjon som kalte seg Haudenosaunee («folk som bygger hus», ofte oversatt som «langhusfolket»), men som er bedre kjent som Irokeser-konføderasjonen. Haudenosaunee bestod opprinnelig av fem ulike stammer – mohawk, oneida, onondaga, cayuga og seneca – men inkorporerte tuscarora etter at de flyktet fra sitt hjemland i dagens North Carolina i 1722.

Haudenosaunee-alliansen oppstod som en fredstraktat mellom de opprinnelige medlemmene, som tidligere hadde ligget i krig med hverandre. Ifølge tradisjonen ble konføderasjonen til etter at en mytisk person kalt Fredsmekleren (The Peacemaker) overtalte onondaga-høvdingen Hiawatha, til å forene stammene. Disse opprettet Den store fredsloven (The Great Law of Peace) mellom de fem opprinnelige stammene og dannet med det et råd som ga alle stammene én stemme hver og der hver avgjørelse måtte være enstemmig. De opprettet også en ansamling av 50 høvdinger og klansoverhoder som sammen skulle sikre intern fred. Sammen utgjorde Haudenosaunee en mektig militær allianse som dominerte flere nabogrupper og som ga de franske og britiske kolonistyrkene stor motstand. Konføderasjonen måtte til slutt erkjenne nederlag overfor det som da hadde blitt USA i 1784.

Enkelte historikere har brukt begrepet «imperium» når de snakker om comanchenes økonomiske og militære utbredelse i slettelandet rundt dagens Texas og Arkansas fra 1700-tallet. Dette er dog et misvisende begrep ettersom comanchene verken hadde noen form for sentralt lederskap eller noe som lignet på statlige institusjoner (hær, politi, rettsinstanser og så videre). Det var likevel tilfelle at comanchene dominerte og drev handel over et enormt område, godt hjulpet av deres nylige og svært vellykkede adopsjon av hestehold. De drev krigføring på flere fronter i løpet av 1700- og 1800-tallet der de drev vekk eller holdt tilbake meksikanske, spanske, franske og texanske styrker.

Den europeiske koloniseringen av Nord-Amerika begynte med noen spede og i ytterste konsekvens feilslåtte forsøk fra Spania tidlig på 1500-tallet, i det som i dag er det sydlige USA (Florida og Georgia). På slutten av 1500-tallet hadde de likevel klart å etablere seg flere steder i dagens New Mexico og Florida. Utover 1600-tallet ble det i tillegg opprettet britiske, franske, nederlandske og svenske kolonier over store deler av den nordamerikanske østkysten. Dette ble begynnelsen på en lang rekke hendelser der den opprinnelige befolkningen ble frarøvet sine tradisjonelle landområder; enten ved bruk av vold eller svindel.

Et av de mest kjente eksemplene på en slik landovertakelse er salget av Manhattan i 1626, der nederlandske handelsfolk skal ha kjøpt øya for småpenger. Nøyaktig hvem som solgte landet, for hvor mye og til hvilket formål er usikkert. Uansett er det hevet over enhver tvil at de som solgte ikke hadde enerett til hele øya, og at det som ble betalt har vært for lite til å utgjøre en rettferdig pris. Det er også tvilsomt om de som solgte området mente å selge annet enn rettigheten til å bo og bevege seg der, sammen med de opprinnelige beboerne. I praksis ble utvekslingen tolket som et salg etter europeisk juss, og det tok ikke lang tid før alle de opprinnelige beboerne ble forvist eller marginalisert.

De tidlige koloniene ble drevet frem av politiske og økonomiske interesser. Store handelsselskaper, som Virginia Company of London, etablerte kolonier bygd opp rundt handel. I Jamestown i dagens Virginia ble det for eksempel etablert enorme tobakksplantasjer basert på arbeidskraft fra den transatlantiske slavehandelen og britiske straffanger. I koloniens tidlige år var det flere voldelige konflikter mellom nybyggere og den lokale Powhatan-konføderasjonen. Ekteskapet mellom powhatan-kvinnen Pocahontas og engelskmannen John Rolfe (1585–1622) skal ha vært starten på flere fredelige år, men konfliktene blusset opp igjen. I løpet av 1600-tallet hadde Powhatan-konføderasjonen mistet landområdene sine og blitt splittet opp i mindre grupper.

Lenger nord drev franske, nederlandske og britiske handelsfolk utbredt pelshandel med en rekke ulike urfolksgrupper. Dette medførte store økonomiske og kulturelle omveltninger for lokalbefolkningen, og drev mange av dem til å intensivere langvarige konflikter seg imellom i søken etter handelsmonopol. Dette var en politisk kompleks tid der både urfolk og nybyggere brukte hverandre for å kvitte seg med hverandres rivaler, der allianser ble dannet og brutt i en hyppig runddans.

Etter at USA og det nedre og øvre Canada ble opprettet på slutten av 1700-tallet ble det, særlig i USA, ført en aggressiv krigføring og forflytningspolitikk mot urfolksgrupper. Fra 1830-tallet ble urfolk langs hele østkysten i praksis tvangsflyttet til reservater vest for Mississippielven, hovedsakelig i dagens Oklahoma. Etter hvert som amerikanske nybyggere beveget seg vestover, oppstod nye konflikter med lokale urfolksgrupper; hele veien mot California i vest til Nunavut i nord.

Ved inngangen til 1900-tallet hadde flere millioner urfolk mistet livet som følge av vold og epidemier i kjølvannet av europeisk kolonialisme. I nyere tid har det blitt avslørt at systematiske overgrep mot urfolk i Canada fortsatte over store deler av 1900-tallet gjennom internatskoler, ofte med dødelige konsekvenser.

Fra 1930-tallet var det et skifte i amerikansk politikk som førte til en viss grad av selvstyre og jordbeskyttelse for føderalt anerkjente urfolksgrupper. Fra 1960-tallet har det vært sterke politiske bevegelser som har kjempet for urfolks rettigheter. Parallelt med dette har det grodd frem en kulturell oppblomstring der folk har gjenoppdaget, gjort hevd på og omfavnet kulturelle tradisjoner og kunstformer.

Samtiden er likevel ikke fri for konflikter mellom urfolksgrupper og storsamfunnet, inkludert norske selskaper. Flere grupper har i nyere tid opplevd å få landområdene sine invadert og ødelagt av industri. Eksempler inkluderer norsk oppdrettsnæring i det canadiske British Columbia, der lokale urfolksgrupper i årevis har kjempet for matsikkerhet, naturhensyn og menneskerettigheter, og Statoils tjæresandprosjekt i Alberta (Canada), som også stod i konflikt med den internasjonale ILO-konvensjonen.

Nordamerikanske urfolk er også svært utsatt for rasisme og negative stereotypier. Ødeleggende ettervirkninger av kolonitidens og nyere tiders overgrep er utbredt på tvers av generasjoner. Også den oppvoksende generasjonen, som ikke har opplevd disse overgrepene direkte, sliter med en form for arvet trauma, noe som har sammenheng med samtidig skadelig bruk av rusmidler og høye selvmordstall. Mange nordamerikanske urfolk lever i dag i fattigdom, både på reservatene og i byene.

Tross sosiale, økonomiske og helserelaterte utfordringer, er det mange som holder fast ved, viser frem og feirer sin kulturelle tilhørighet. I dag er det flere årlige festivaler, kalt pow wow eller powwow, der stammer møtes til storslagne kulturfeiringer med dans, sang og rituelle aktiviteter. Slike sammenkomster har røtter fra nordøstkysten lenge før kolonitiden, men er i dag vanlig over hele Nord-Amerika.

• søramerikanske urfolk
• amerikanske urfolkspråk
• amerikanske urfolks religion
• amerikanske urfolks musikk
• Nord-Amerikas historie