Den monoteletistiske lærestrid, strid med utgangspunkt i læren om at Kristus, Gud og menneske, bare har én vilje.

Læren ble utviklet i løpet av 500- og 600-tallet som forsøk på å finne et kompromiss i striden om Kristi to naturer (se monofysitisme). Patriarken Sergios av Konstantinopel innførte begrepet energeia (gr. 'virkende kraft, handling'): Kristi gjerning springer ut fra hans person som én, og ikke fra hans to naturer (monoergisme). Han søkte og fikk støtte hos pave Honorius 1, men paven foreslo at man i stedet for å bruke uttrykket energeia, skulle tale om at hans gjerning springer ut av én vilje, samtidig som hans to naturer eksisterer uten sammenblanding, slik konsilet i Khalkedon hadde sagt. Sofronius av Jerusalem og munken Maximus, som senere fikk tilnavnet Confessor (Bekjenneren), gikk sterkt i mot dette og hevdet at siden Kristus har to naturer, må han også ha to viljer, en guddommelig og en menneskelig.

Monoteletismen vant oppslutning, særlig i Egypt, også blant dem som bekjente seg til den kristologiske definisjon fra Khalkedon. På grunn av striden som oppstod, forbød keiser Constans 2 (ediktet Typos 648) all videre diskusjon, men forgjeves. Pave Martin 1 sammenkalte en synode i Roma 649 som fordømte både Typos og monoteletismen. Martin ble satt i fengsel av keiseren og mishandlet. Det samme skjedde med Maximus Confessor. Forsoning ble først oppnådd på det økumeniske konsil (allmenne kirkemøte) i Konstantinopel 680–81 som fordømte monoergismen og monoteletismen og de som hadde støttet denne læren, bl.a. pave Honorius og patriarken Sergius.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.