Den monoteletistiske lærestrid, strid med utgangspunkt i læren om at Kristus, Gud og menneske, bare har én vilje.

Læren ble utviklet i løpet av 500- og 600-tallet som forsøk på å finne et kompromiss i striden om Kristi to naturer (se monofysitisme). Patriarken Sergios av Konstantinopel innførte begrepet energeia (gr. 'virkende kraft, handling'): Kristi gjerning springer ut fra hans person som én, og ikke fra hans to naturer (monoergisme). Han søkte og fikk støtte hos pave Honorius 1, men paven foreslo at man i stedet for å bruke uttrykket energeia, skulle tale om at hans gjerning springer ut av én vilje, samtidig som hans to naturer eksisterer uten sammenblanding, slik konsilet i Khalkedon hadde sagt. Sofronius av Jerusalem og munken Maximus, som senere fikk tilnavnet Confessor (Bekjenneren), gikk sterkt i mot dette og hevdet at siden Kristus har to naturer, må han også ha to viljer, en guddommelig og en menneskelig.

Monoteletismen vant oppslutning, særlig i Egypt, også blant dem som bekjente seg til den kristologiske definisjon fra Khalkedon. På grunn av striden som oppstod, forbød keiser Constans 2 (ediktet Typos 648) all videre diskusjon, men forgjeves. Pave Martin 1 sammenkalte en synode i Roma 649 som fordømte både Typos og monoteletismen. Martin ble satt i fengsel av keiseren og mishandlet. Det samme skjedde med Maximus Confessor. Forsoning ble først oppnådd på det økumeniske konsil (allmenne kirkemøte) i Konstantinopel 680–81 som fordømte monoergismen og monoteletismen og de som hadde støttet denne læren, bl.a. pave Honorius og patriarken Sergius.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.