den monoteletistiske lærestrid

Den monoteletistiske lærestrid var en konflikt med utgangspunkt i læren om at Kristus, Gud og menneske, bare har én vilje.

Faktaboks

Uttale
monotelˈetistiske lærestrid
Etymologi
av gresk monos, ‘alene, eneste’, og thelein, ‘ville’

Læren ble utviklet i løpet av 500- og 600-tallet som forsøk på å finne et kompromiss i striden om Kristi to naturer (se monofysitisme). Patriarken Sergios av Konstantinopel innførte begrepet energeia (gresk «virkende kraft, handling»): Kristi gjerning springer ut fra hans person som én, og ikke fra hans to naturer (monoergisme). Han søkte og fikk støtte hos pave Honorius 1, men paven foreslo at man i stedet for å bruke uttrykket energeia, skulle tale om at hans gjerning springer ut av én vilje, samtidig som hans to naturer eksisterer uten sammenblanding, slik konsilet i Khalkedon hadde sagt. Sofronius av Jerusalem og munken Maximus, som senere fikk tilnavnet Confessor (Bekjenneren), gikk sterkt i mot dette og hevdet at siden Kristus har to naturer, må han også ha to viljer, en guddommelig og en menneskelig.

Monoteletismen vant oppslutning, særlig i Egypt, også blant dem som bekjente seg til den kristologiske definisjon fra Khalkedon. På grunn av striden som oppstod, forbød keiser Constans 2 (ved ediktet Typos, 648) all videre diskusjon, men forgjeves. Pave Martin 1 sammenkalte en synode i Roma i 649 som fordømte både Typos og monoteletismen. Martin ble satt i fengsel av keiseren og mishandlet. Det samme skjedde med Maximus Confessor.

Forsoning ble først oppnådd på det økumeniske konsil (allmenne kirkemøte) i Konstantinopel i 680–681 som fordømte monoergismen og monoteletismen og de som hadde støttet denne læren, blant andre pave Honorius og patriarken Sergius.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg