den formhistorisk skole

Den formhistorisk skole er en retning innen bibelforskningen som forlot 1800-tallets interesse for mulige skriftlige kilder til de bibelske tekstene, og i stedet la vekt på prosessene i den muntlige overleveringen. Den muntlige tradisjonen bestod primært av mindre enheter som utfra den funksjonen de fylte antok standardiserte former, derav navnet formhistorie. Hver form reflekterte en bestemt bruk, eller hva formhistorikerne kalte «plass i livet» (fra tysk Sitz im Leben).

Forskerne var inspirert av folkloristikk og sosiologi, og leverte banebrytende innsikt som dominerte bibelforskningen store deler av 1900-tallet. Pioneren var tyskeren Hermann Gunkel og hans kommentarer til Første Mosebok. Nordmannen Sigmund Mowinckel vakte oppsikt med en radikalt ny tolkning av de gammeltestamentlige salmene som liturgiske tekster.

Innenfor Det nye testamentet fikk formhistorien særlig betydning for evangelieforskningen, ikke minst gjennom de klassiske fremstillingene av tyskerne Martin Dibelius med Die Formgeschichte des Evangeliums fra 1919 og Rudolf Bultmann med Geschichte der synoptischen Tradition fra 1921. Der kartla de former den tidligste overleveringen av Jesu ord og fortellingene om han hadde antatt, og representerte en ny innfallsvinkel til spørsmålet om tradisjonens historiske pålitelighet og menighetens skapende rolle i tradisjonsprosessen. Den formhistoriske skolen betraktet evangelistene som tradenter, altså samlere av tradisjon. Det er særlig dette den redaksjonshistoriske skolen skolen og nyere litterære tolkninger senere har kritisert.