Den amerikanske urbefolkningen, ofte omtalt som "indianere", er fellesbetegnelse for de opprinnelige og mange forskjellige folkene som levde på kontinentet som europeerne kalte for ”Amerika”.

Den norske betegnelsen ”indianere” er en avledning av det engelske Indian, som brukes om både indere og ”amerikanske indianere”. Denne flertydigheten finnes også på spansk (indio), og skyldes en misforståelse.

Da Christopher Columbus kom til San Salvador-øyene i Bahamas i 1492 trodde han at Karibia var en del av India. Columbus kalte derfor folket han møtte i den nye verden for ”los indios”, ”indianere”, fordi han trodde at han funnet den vestlige veien til Asia. Indere var betegnelse for folk vest for elven Indus i India. Etter 1507 fikk kontinentet navnet ”Amerika” etter den italienske geografen Amerigo Vespucci (1454-1512).

Etter den europeiske invasjonen har den amerikanske urbefolkningen fått en dobbel identitet: en lokal tilhørighet til egen nasjon og en tilhørighet til den amerikanske urbefolkningen.

Mange amerikanske urfolk foretrekker å bli omtalt ved egne betegnelser, og ikke ved navn som har kommet inn i europeiske språk via en fiendtlig urfolknasjon. De amerikanske urfolkene har stor, men undervurdert, betydning for Amerikas historie og identitet. De mange stedsnavnene fra deres ulike språk er blant mange eksempler som bevitner dette forholdet.

Det er sannsynligvis omtrent 30 000–12 000 år siden forfedrene til de amerikanske urfolkene antagelig kom fra Asia via Beringstredet, som under den siste istid var tørrlagt. Her er det imidlertid uenighet blant forskerne.

Som allerede antydet er den amerikanske urbefolkningen ingen ensartet kategori, men representerer et enormt mangfold når det gjelder språk, skrift, religion, filosofi, juridisk, sosialt og politisk system og kultur.

Økologi og klimatiske faktorer bestemmer livsopphold. Disse har undergått forandringer i løpet av Amerikas historie. Også på grunn av geografi, økologisk variasjon og migrasjoner er det i amerikansk historie ingen absolutte kulturområder eller regioner som bestemte en fast livsstil til den enkelte nasjon eller stamme.

Før den europeiske invasjonen bestod den amerikanske urbefolkningen av små grupper som livnærte seg ved jakt, sanking, fiske og jordbruk, men også av store politiske og sosiale enheter som for eksempel konføderasjoner og imperier.

Europeernes aggressive invasjon og erobring – særlig fra Spania, England, Portugal, Frankrike, Nederland og Russland – i forskjellige regioner av Det amerikanske kontinent på 1500- og 1600-tallet fikk virkninger av stor betydning for urbefolkningen.

Den amerikanske urbefolkningen ble sannsynligvis redusert med ca. 80–90 prosent. Denne enorme nedgangen skyldes ikke bare krig og massakrer fra kolonistene, men hovedsakelig europeiske epidemier som kopper, kolera, kikhoste og meslinger. Den amerikanske urbefolkningen var ikke resistente mot disse importerte sykdommene.

I Kariba, California og en del andre steder ble urbefolkningen fullstendig utryddet gjennom systematisk europeiske folkemord.

Motstanden mot europeerne var for spredt fra de forskjellige urfolksgruppene som ikke klart å enes om en felles front mot de europeiske kolonistene. I en del tilfeller samarbeidet urfolknasjonene med de nyankomne europeerne for å beseire rivaler eller fiender. Tross enkelte store seirer og geriljakrig kunne de ikke klare seg mot de overtallige og bedre utstyrte europeiske militære avdelingene som gradvis presset urbefolkningen til mer avsidesliggende regioner.

I de første århundrene etter erobringen på 1500-tallet ble reducciones (”reduksjonssystemet”) innført av spanjolene i deler av Latin-Amerika. Dette var en tvungen samling av urbefolkningen i landsbyer organisert etter spansk føydalmodell for å lette innsamling av skatter og sørge for arbeidsplikt.

Det var også en bevisst strategi for kristen misjon. Urbefolkningen skulle leve nær kirker og klostre for lettere å motta evangeliet for omvendelse til kristendommen.

Reducciones ble særlig organisert av henholdsvis fransiskaner- og jesuitt-ordenen. I dette paternalistiske systemet ble urfolkene plassert i encomiendas, eller bosetninger.

Den spanske (kastiljanske) kongen overdro privilegiene for tributt (arbeid og skatt) til en encomendero (”brukspatron”) som skulle sørge for urbefolkningens utkomme og for at de skulle bli innviet i kristen tro og praksis.

”Reduksjonene” ble på 1700- og 1800-tallet vanlige landsbyer, men sammen med encomiendas ble de grunnlag for landadel og storgods, som på spansk ble hetende Haciendas.

På begynnelsen av 1800-tallet ble det åpenbart at befolkningspress gjennom økende europeisk innvandring, kombinert med fremstøt mot vest (kjent som ”Manifest Destiny” i USA) truet urbefolkningens områder i Nord-Amerika.

Ved begynnelsen av 1900-tallet var den gått sterkt tilbake i antall og mange ble tvunget inn i reservater i USA og Canada, ofte langt fra deres opprinnelige hjemland, hvor urfolknasjonen mistet retten til selvbestemmelse.

En hovedgrunn til denne tvangsforflytningen, som førte med seg store menneskelige lidelser, var økonomi. Gjennom rå makt og brudd på inngåtte avtaler frarøvet de amerikanske nasjonalstatene urfolkenes ressursrike områder. Reservater ble opprettet i hovedsakelig svært ressursfattige regioner.

Det var ikke bare en europeisk økonomisk, juridisk, militær og politisk erobring av Amerika. Den europeiske introduksjon av teknologi forandret i stor grad livsstilen og samfunnene til urbefolkningen.

Siden 1500-tallet har den kristne misjonen, først den katolske og senere den protestantiske, ført en ideologisk krig på det amerikanske kontinentet. Det har imidlertid vært - og er i dag - flere revitaliseringsbevegelser som gjorde opprør mot ikke bare kristendommen, men også det europeiske styret etter at den militære motstanden tok slutt på 1800-tallet.

Som en reaksjon mot europeisk kulturimperialisme og overherredømme oppsto en rekke regionale profet- og millenaristiske bevegelser blant ulike urfolknasjoner i Amerika. Mange av disse ble undertrykket gjennom militær makt fra myndighetene.

Den amerikanske urbefolkningen består i dag av ca. 42 millioner mennesker. I Amerika er mange kulturer og språk forsvunnet eller er i ferd med å forsvinne. En del urfolk ble utsatt for regelrette folkemord under erobringstiden og kolonitiden, andre har blitt assimilert inn i den øvrige befolkningen.

Imidlertid finnes det fremdeles til dels store befolkninger, og flere folkegrupper er mer tallrike i dag enn før erobringen. Enkelte urfolk har ikke bare klart å bevare sitt særpreg, altså deres tradisjoner, religion, filosofi og språk, de har også funnet frem til en tilpasning.

Urfolkene i Latin-Amerika utgjør en større del av befolkningen enn i Nord-Amerika. Det finnes regioner som helt eller hovedsakelig er bebodd av bønder med eget språk og religiøse tradisjoner. Det har enkelte steder foregått forfølgelser, massakrer og andre overgrep.

De senere tiårene har vært preget av målbevisst politisk aktivitet blant enkelte urfolknasjoner på det amerikanske kontinentet. Det er også en revitalisering av religion, tradisjoner, språk og kultur. Men her er det store forskjeller mellom de ulike urfolknasjonene.

Aktivisme mot politisk, juridisk, økonomisk, religiøs og kulturell dominans og utnytting har vært ført fra 1900-tallet. Mange nasjoner og grupper kjemper for sine rettigheter gjennom domstolene og gjennom lobbyvirksomhet. Politiske og juridiske taktikker og strategier har blitt benyttet under dannelsen av nasjonale og regionale organisasjoner, råd, gjennom publikasjoner, Internett, demonstrasjoner, marsjer, protester og sivil ulydighet.

Alt dette for å oppnå selvbestemmelse, selvstyre, territorielle-, sosiale-, politiske- og juridiske rettigheter. En svært viktig og sensitiv sak som er kommet opp de siste årene, er tilbakeføring av gravgods og rester av forfedre som har vært oppbevart i museer.

Men den største utfordringen for den amerikanske urbefolkningen og andre urfolk, er retten til herredømme over eget land og selvstyre innenfor nasjonalstaten. Denne retten har vært og er ennå truet av det som er kjent som ”Doctrine of Discovery” (oppdagelsesdoktrinen).

Pavebuller fra 1400- og 1500-tallet eller “Doctrine of Discovery” gav kristne erobrere “rett” til å tilegne seg territorium som de “oppdaget”. Ifølge pavebullene var land som ikke var bebodd av kristne, på latinsk terra nullius, tilgjengelig for “oppdagelse” og ”utnyttelse”.

Pavebullene ble senere sitert av europeiske monarker gjennom avtaler, traktater, privilegier og forordninger. De danner presedens for en rekke rettsavgjørelser (fra Johnson vs. M’Intosh [1823] i USA) og har blitt en del av internasjonal lovgivning i forskjellige land i Amerika i dag.

Den amerikanske urbefolkningen har de fleste steder undergått stor forandring i det 20. og 21. århundret etter påvirkning fra kristendom og europeisk og amerikansk språk og kultur – gjennom urbanisering, industrialisering og modernisering av de amerikanske samfunnene.

Språk, trossystem og rituell praksis fundert på den tradisjonelle levemåte er under press fra myndigheter og misjonærer. Det er i dag mange religiøse orienteringer i forskjellige urfolksamfunn. En del urfolk har blitt konvertert til kristendommen, men en god del har beholdt sin religion hvor kristne elementer er inkorporert eller underlagt det tradisjonelle religiøse systemet som praktiseres gjennom eget språk.

Mange urfolk har en lokal "hellig" geografi med hellige steder uløselig forbundet med religiøs praksis. Moder Jord har blitt et felles symbol i den globale kampen som urfolk fører gjennom internasjonale fora mot klimatrusselen og ødeleggelsen av naturen.

Det er forbausende lite kunnskap om den amerikanske urbefolkningens historie, språk, filosofier, og kulturer innen akademia og det gjelder ikke bare Norge. Et utall av historiske og samtidige kilder har ikke blitt studert. Dette er et paradoks, fordi mange tradisjoner og språk praktiseres blant ulike urfolknasjoner.

Dette er også merkelig fordi aldri i menneskets historie har en kultur blitt så omfattende og systematisk dokumentert i artikler, monografier og av fotografier som for nordamerikanske folk. Fra 1800-tallet ble disse registrert av Bureau of American Ethnology i Annual Reports og Bulletins og andre publiserte serier. Bureau of Ethnology, ble etablert i 1879 (Bureau of American Ethnology fra 1897) av John Wesley Powell, som organiserte den antropologiske, arkeologiske og lingvistiske forskningen i Nord-Amerika.

Du kan lese mer om den amerikanske befolkningens religionspråkmusikk og kunst.

  • Brown, Dee: Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee, 1974
  • Davis, Mary B., red.: Native America in the twentieth century: an encyclopedia, 1994
  • Hoxie, Frederick E., red.: Encyclopedia of North American Indians, 1996
  • Josephy, Alvin M., Jr.: The Indian Heritage of America, rev. ed., 1991
  • Wilson, James: Jorden skal gråte: USAs historie med indianernes øyne, 2007 (Spartacus billigbok)

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.