delegering (jus)

Delegering er i juridisk språkbruk å overlate til en annen å treffe beslutninger med rettsvirkninger på sine vegne ved avtaleinngåelse, instruks eller forvaltningsvedtak. I privatrettslige sammenhenger brukes oftest betegnelsen «fullmakt» om dette.

Delegering må skilles fra overføring av myndighet til andre. Ved delegering beholder den som delegerer, sin overordnede kompetanse, både til å tilbakekalle delegeringsfullmakten, til å gi instrukser om hvordan den tildelte avgjørelsesmyndigheten skal utøves – generelt eller i den enkelte sak – og til å omgjøre vedtak truffet i medhold av delegeringsvedtak så langt ikke private parters interesser er til hinder for dette (se omgjøring).

Som alminnelig regel er det adgang til intern delegering innen ett og samme organ, til bestemte personer eller avdelinger, så langt dette er faglig forsvarlig og noe annet ikke er fastsatt i lov eller delegeringsvedtak. Dette kalles også uegentlig delegering. Det ble derimot tidligere lagt til grunn at andre forvaltningsorgan enn departementene som alminnelig regel ikke kunne delegere beslutningsmyndighet som de er tillagt ved lov eller delegeringsvedtak, til andre enn egne tilsatte. Men i dag er det antatt at et underordet organ kan videredelegere eller subdelegere til annet organ, i den utstrekning dette kan anses faglig forsvarlig og ikke er i strid med forutsetninger i lov eller i vedtaket om delegering til vedkommende organ. Men slik delegering forutsetter at det organ det delegeres til, er underordnet det delegerende på vedkommende saksområde.

Adgangen til delegering innen kommuner og fylkeskommuner er regulert i Kommuneloven (LOV-2018-06-22-83). Så langt ikke annet er fastsatt i denne loven eller i annen lov, kan det delegeres til alle folkevalgte organer. Det kan også delegeres til ordfører, leder for styre eller utvalg, og til kommunedirektøren (rådmannen), i alle saker som «ikke er av prinsipiell betydning». Nytt i Kommuneloven av 2018 er en bestemmelse (§5-4) om at kommunestyret eller fylkestinget kan delegere vedtaksmyndighet til «andre rettssubjekter», det vil si selskaper, organisasjoner med mer, «hvis saken ikke har prinsipiell betydning». Oppgaver som er pålagt kommunen eller fylkeskommunen i lov, kan likevel bare delegeres «så langt lovgivningen åpner for det», det vil i praksis si hvis ikke vedkommende lov klart forutsetter at disse oppgavene skal ivaretas av kommunen eller fylkeskommunen selv.

Etter norsk forfatning har Kongen som hovedregel adgang til å delegere sin myndighet til et underordnet statsorgan, som regel det departementet saken hører under. Dette gjelder likevel ikke når Grunnloven bestemmer at en avgjørelse skal treffes i statsråd, for eksempel embetsbesettelser og andre «saker av viktighet» (Grunnloven § 28). Det er i praksis antatt at også Stortingets lovgivningsmyndighet kan delegeres på saklig avgrensede områder, for eksempel til Kongen, et departement eller kommuner; se fullmaktslov og forskrift.

I praksis er den langt største del av generelle rettsregler gitt som forskrift. Det er i hovedsak tale om bestemmelser som utfyller eller justerer mer generelle regler i lov, enten fordi det blir for komplisert eller tidkrevende å skulle foreta alle slike endringer i lovs form, eller fordi det er behov for en fullmakt til å kunne handle særlig raskt i en krisesituasjon.