Dekkfrøete planter (Angiospermer), også kalt blomsterplanter, er den mest artsrike og økologisk varierte av alle plantegrupper. De dominerer mesteparten av landjorda. Vi regner med at det eksisterer mellom 250.000 og 300.000 arter. Men nye, ubeskrevne arter oppdages jevnlig, spesielt i tropiske strøk.

Dekkfrøete planter er frøplanter, noe som betyr at de formerer seg ved hjelp av frø.  Dekkfrøete planter skiller seg fra nakenfrøete planter (som også er frøplanter). Karakteristisk for dekkfrøete planter er at frøemnet utvikles i en slags beholder, de har blomster og de har såkalt dobbelt befruktning. De har i tillegg noen anatomiske spesialiseringer. Særtrekkene forklares i egne avsnitt nedenfor.

Dekkfrøete planter hører til frøplantene. De deles videre inn i rekkene enfrøbladete planter og tofrøbladete planter.

  • Frøplanter (superdivisjon)
    • Dekkfrøete planter  (rekke)
      • Enfrøbladete (klasse)
      • Tofrøbladete (klasse)

Dekkfrøete planter (angiospermer) er en monofyletisk gruppe, noe som betyr at alle artene i gruppen har utviklet seg fra et felles utgangspunkt.

Dekkfrøete planter har flere trekk som skiller dem fra de nakenfrøete.  Dekkfrøete (angiospermer) utvikler frøemner inne i en slags beholder et fruktemne som etter hvert modnes til en frukt. 

Det er dette som har gitt dem det vitenskapelige navnet angiospermer. Angeion betyr beholder, og sperm betyr frø.

Hos en nakenfrøet plante sitter frøemnene mer eller mindre åpent på et bladliknende organ, et makrosporofyll. Hos moderne bartrær, som er nakenfrøete planter, sitter frøemenene på komplisert bygde kongleskjell. Et makrosporofyll (= fruktblad, karpell) har så i utviklingens løp lukket seg rundt frøemnene.

Dekkfrøete planter kalles også blomsterplanter, fordi organet blomst er spesielt utviklet hos denne plantegruppen.

Om blomst defineres som en sporofyllstand kan man også snakke om blomster hos nakenfrøete planter. Noen nakenfrøete planter, som kongleplalmer, har sporofyllstand som produserer frø i det hunnlige systemet. Hos bartrærne kan vi snakke om blomster i det hannlige systemet.

Blomstene hos angiospermene er imidlertid unike. De har utviklet seg samtidig med insekter i et avhengighetsforhold, såkalt koevolusjon. Blomstene har utviklet et iøynefallende blomsterdekke, selv om reduksjon av blomsterdekke og vindpollinering har utviklet seg i en rekke evolusjonære linjer.

En typisk angiospermblomst består utenfra og innover av begerblad  (sepaler) og deretter kronblad (petaler). Der blomsterdekket ikke er differensiert i begerblad og kronblad (for eksempel hos tulipaner) kalles elementene tepaler. Innenfor petaler/tepaler finner vi pollenbærere (”støvbærere”) og innerst fruktemne(r).

Så langt er denne artikkelen skrevet for at mange skal kunne lese den. Resten av artikkelen er skrevet i et mer faglig språk. Hilsen redaktøren.

Planter veksler mellom kjønnet formering og ukjønnet formering i annenhver generasjon, såkalt generasjonsveksling. Den første generasjonen kalles gametofytt (den haploide fasen). Den andre generasjonen sporofytt.  Denne generasjonsvekslingen er noe ulik for dekkfrøete planter og nakenfrøete planter.

Gametofytten er sterkere redusert hos de dekkfrøete i forhold til de nakenfrøete plantene. Den hunnlige gametofytten (embryosekken) utvikles inni en makrospore og består oftest av bare 8 celler hvorav én fungerer som eggcelle. Under pollinering (bestøvning) spres pollenkorn (homologt med mikrosporer) til arret. Ut av den ytre pollenveggen (exinen) presses den indre pollenveggen (intinen) ut til en pollenslange som inneholder de tre eneste gametofyttcellene. Den ene er vegetativ og eneste rest av den hannlige mikrogametofytten. De to andre fungerer som hannlige kjønnsceller (spermatider), hvorav den ene smelter sammen med eggcellen og gir starten på et embryo (diploid). Den andre smelter sammen med to sentrale hunnlige gametofyttkjerner og utvikler endosperm, eller frøhvite (som derved blir triploid). Dette kalles dobbelt befruktning som er karakteristisk for angiospermene.

Gametofyttene i planteriket har åpenbart ikke hatt potensial til å tåle landliv og tørke. Hos angiospermene finner vi de hunnlige makrogametofyttene beskyttet inne i et ”kinesisk eske” system, med en rekke ulike vev utenfra og innover: fruktvegg, integumente(r) (som blir til frøskall), makrosporangievev (= nucellus) og makrosporevegg. Den sterke reduksjon av gametofytten har sikkert representert en evolusjonær fordel. Hos de nakenfrøete fungerer selve gametofyttvevet som endosperm (primær endosperm), mens frøhviten hos de dekkfrøete først utvikles etter den doble befruktningen (sekundær endosperm). Dette kan tenkes å representere en energirasjonalisering: Ved manglende befruktning aborterer de nakenfrøete sine frøemner med energirik frøhvite, mens de dekkfrøete aborterer frøemner uten frøhvite.

Det finnes også anatomiske spesialiseringer hos dekkfrøete planter som skiller dem fra de nakenfrøete. I silvevet (floemet) er det en arbeidsdeling mellom kjerneløse silceller som har ledningsfunksjon og følgeceller som inneholder kjerne, disse to stammer fra samme morcelle. I vedvevet (xylemet) finner vi i tillegg til trakeider (langstrakte, veggfortykkete celler med intakte endevegger, som vi finner hos bartrærne) også vedkar (trakéer). Disse har større diameter enn trakeidene, og endeveggene er mer eller mindre oppløste, noe som effektiviserer vanntransporten.

Alle nakenfrøete planter er trær eller busker. Urter er en ny ”oppfinnelse” hos de dekkfrøete. Urtene har invadert nisjer som undervegetasjon i skog og i mer åpne landskap og har gitt grobunn for en enorm biodiversitet. De kan tenkes å ha oppstått ved såkalt neoteni, som betyr at en organisme gjennom evolusjon blir kjønnsmoden, altså produserer blomster og frø, i en umoden fase sammenliknet med opphavsformen. Unge frøplanter hos de nakenfrøete er urteaktige. Organet frukt, som har gitt de dekkfrøete plantene sitt navn, kan også ha utviklet seg ved neoteni. Unge blad foreligger nemlig ofte i en sammenfoldet form hos mange spermatofytter (frøplanter).

Tradisjonelt ble blomsterplantene inndelt i to grupper: de tofrøbladete (Dicotyledonae) og de enfrøbladete (Monocotyledonae). Nyere forskning har imidlertid vist at de tofrøbladete plantene representerer en parafyletiske  gruppe som utgjøres av en del basale greiner i det fylogenetiske treet (”basale angiospermer”) + en stor monofyletisk gruppe (”eudicot” eller ”ekte tofrøbladete”). Rundt 2/3 av angiospermene er eudicot og rundt 1/4 er monocot, resten hører til de basale angiospermene.

Botanikere har lenge spekulert på opprinnelsen til angiospermene. Spesielt har det vært en diskusjon om de første angiospermene hadde store iøynefallende blomster med mange blomsterdekkblad (tepaler), mange pollenbærere og mange frie fruktblad (som hos en Magnolia) eller om de hadde små blomster med få elementer. Nye oppdagelser indikerer at de tidligste angiosperm-fossilene hører til sistnevnte type – som i så fall betyr at magnoliablomsten er sekundært avledet og tilpasset pollinering (s.d.) av store og robuste insekter, som biller.

Basalt i angiospermenes fylogeni finner en parafyletisk gruppe som vi kan kalle de basale angiospermene eller de basale tofrøbladete. Molekylære data tyder på at familien Amborellaceae (s.d.) er søstergruppe til resten av angiospermene. Familien inneholder en slekt, Amborella, som bare er kjent fra Ny Caledonia, en isolert øygruppe øst for Australia. Den består av vedaktige planter som mangler trakéer (de har som de nakenfrøete bare trakeider). De har videre små enkjønnete blomster, der hannblomstene har et stort antall pollenbærere, og i hunnblomstene er fruktbladene (karpellene) foldet, men ikke ordentlig sammenvokst, noe som må ansees å være et primitivt trekk

Beveger vi oss videre oppover i evolusjonstreet  finner vi at etter de basale angiospermene spalter alle de enfrøbladete ut i en monofyletisk gruppe som inneholder blant annet liljer, orkidéer, palmer og gras. Og som søstergruppe til de enfrøbladete (+ noen separate linjer innen de basale angiospermene) finner vi de ”ekte tofrøbladete”  (eudicot). I motsetning til de basale angiospermene og de enfrøbladete har eudicotene tre åpninger i pollenkornet (tricolpat pollen), ikke bare én (monocolpat pollen).  

Innen de ekte tofrøbladete, finner vi igjen noen basale greiner (”fylogenetisk basale ekte tofrøbladete”) som omfatter familier med stort artsmangfold også i vår egen flora, som nellikfamilien (Caryophyllaceae), soleiefamilien (Ranunculaceae) og sildrefamilien (Saxifragales).

Resten av de ekte tofrøbladete kan vi dele i to store grupper, Rosidene som hovedsakelig har frie kronblad og Asteridene som hovedsakelig har sammenvokste kronblad.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.