dekk – på hjul – Store norske leksikon

Dekk, fellesbetegnelse på den ytre ringen av gummi som er ytterst på et hjul. Dekkets primære oppgave er å være kontaktflate mot bakken, samt å overføre kraft fra kjøretøyets drivhjul til bakken slik at kjøretøyet får fremdrift.

Typen dekk varierer etter bruksområdet – alt fra veldig smalt uten spor til veldig brede og grove dekk. Grove dekk gir bedre grep mot underlaget, men øker samtidig rullemotstanden.

Dekk kan være i prinsippet være i helgummi, eller være fylt med annen masse, men består vanligvis av et ytre gummilag med en oppblåsbar gummislange inni. Luftfylte dekk er lettere, noe som gir lavere rullemotstand. Slike dekk kalles ofte for pneumatiske dekk.

Historie

Luftgummihjulets prinsipp ble oppfunnet i 1845 av briten R. W. Thompson til bruk på vogner, men det var den skotske dyrlegen John Dunlop som i 1888 utviklet ideen til praktisk bruk – da i første omgang til bruk på sykler. Før den tid hadde sykkeldekk bestått av en hel gummilist som ble festet på utsiden av hjulet. Dunlop søkte om patent på pneumatiske dekk, men fikk ikke det innvilget. Det åpnet opp for at andre kunne videreutvikle oppfinnelsen. De franske brødrene Michelin var også blant det luftfylte dekkets pionerer og gjorde et betydningsfullt arbeid med å tilpasse dekk for bruk både på sykler og på motorkjøretøyer.

Dekkproduksjon i Norge

I Norge ble det i perioden 1931 til 1991 produsert gummidekk både til sykkel og motorkjøretøy ved Askim Gummivarefabrik (senere kalt Viking-Askim og Viking Dekk).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Sykkel

Magne Brekke Rabben

Førsteamanuensis i samfunnsfag, NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet