«tak» og «etasjeskiller» i overbygde båter og skip. Først i den senere middelalder ble dekk vanlig på sjøgående skip i Europa. Store passasjerskip kan ha ca. 10 dekk, som betegnes med bokstaver A, B, C, D osv. regnet ovenfra. Lasteskip har store luker i dekket for lasting og lossing. På moderne lasteskip opptar lukene mesteparten av dekkarealet. Bulkskip har bare ett dekk bortsett fra bakk, poop og overbygning, mens stykkgodsskip (cargolinere) har 2–4 dekk alt etter størrelsen og lastens beskaffenhet.

Antikverte regler for beregning av skipets størrelse (drektighet) med henblikk på bemanning, havneavgifter, forsikring o.a., har ført til en del ulogisk praksis i arrangement og betegnelser på dekk i lasteskip. Hoveddekk betyr således ikke det egentlige øvre dekk, men det dekk som formelt stenger vannet ute, vanligvis nest øverste dekk.

Dekk som utsettes for vann har en noe hvelvet form, bjelkebukt, tradisjonelt en parabelkurve, hvor høyden er ca. 1/50 av bredden. Tredekk består av dekksplanker, som løper langskips, understøttet av dekksbjelker, som går fra borde til borde (engelsk beam, 'bjelke', betyr derfor også 'skipsbredde'). Dekksbjelken er bundet til skipssiden ved hjelp av dekkskne. Ståldekk består av plater sveiset til stivere som kan løpe tverrskips eller langskips, og er ofte belagt med planker (garnering) eller asfaltlignende beskyttelse. Spring betegner at dekket er lavest midt på fartøyet, sett fra siden. Se også skip.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.