deflasjon – Store norske leksikon

Deflasjon er situasjonen der prisen på varer og tjenester faller over tid, jevnt over i økonomien. Deflasjon er motsetningen til inflasjon, som er vekst i prisen på varer og tjenester over tid.

Faktaboks

Uttale: deflasjˈon
Etymologi: av de og latin ‘blåse’

Hvor lang tid som kreves før et vedvarende prisfall kan kan kalles deflasjon, er ikke fast definert. Et relevant mål kan være om prisfallet reflekteres i månedlig prisstatistikk. Dersom prisen på varer og tjenester faller en hel måned, kan det sies å ha oppstått deflasjon den måneden. Over tid er en slik prisutvikling noe myndigheter i de fleste industrialiserte land vil forsøke å endre på, siden det står i strid med mål om inflasjon på rundt to prosent årlig.

Kravet om at prisene skal falle jevnt over, betyr at prisfallet må gjelde mange nok varer og tjenester i økonomien. Med «mange nok» menes det at en gjennomsnittlig person opplever et fall i utgifter, målt i lokal valuta. I Norge har Statistisk Sentralbyrå (SSB) ansvar for å måle hvordan endringen i priser slår ut for gjennomsnittspersonen i Norge. Verktøyet for å måle denne prisutviklingen heter konsumprisindeksen (KPI).

Stigning i pengeverdi

Når det generelle prisnivået faller, tilsvarer dette en stigning i pengeverdien. Et eksempel på kortsiktig stigning i pengeverdien slår ofte raskt ut på drivstoffpriser. Faller prisen på én liter bensin fra 26 kroner til 23 kroner har pengeverdien målt i bensin økt, siden de samme 26 kronene nå kan byttes mot litt mer enn én liter bensin.

Pengeverdien kan stige når det er en sammentrekning av pengemengden – som er et mål på hvor mange kroner som er i omløp i økonomien. Når Norges Bank trykker pengesedler, øker pengemengden fordi det er flere pengesedler tilgjengelig til personer og virksomheter. Pengemengden øker også når personer eller virksomheter tar ut lån i en bank.

Fall i pengeverdi

Pengemengden kan reduseres som følge av bevisste pengepolitiske tiltak, for eksempel hevning av renten og innstramming av bankkreditten. Slike tiltak gjør det dyrere for bankene å gi ut lån, som resulterer i færre lån til personer og virksomheter. Dermed skapes det mindre nye penger i økonomien. Det vil i tillegg bli mer lukrativt å betale tilbake lån, som direkte reduserer pengemengden.

En nasjonal sentralbank vil i noen tilfeller innføre pengepolitiske tiltak for å motvirke uønskede fall i pengeverdien. Sentralbanken i Norge har fått i oppgave å påvirke pengeverdien slik at verdien faller svakt og stabilt hvert år. Oppgaven er gitt av Stortinget gjennom Sentralbankloven. Norges Banks oppgave er å opprettholde en stabil pengeverdi gjennom lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon tilsvarer et svakt og stabilt fall i pengeverdien.

Deflasjon i Norge

Deflasjon er også uttrykk for den fasen i konjunkturprosessen som karakteriseres av utilstrekkelig etterspørsel, prisfall og produksjonsinnskrenkninger.

Norge opplevde i årene 1920–1933 en alvorlig deflasjonsprosess med store økonomiske vanskeligheter. Senere års erfaringer har vist at deflasjon kan løpe samtidig med en inflatorisk prosess, for så vidt som lønninger og detaljpriser har fortsatt å stige mens andre typiske tegn på deflasjon er til stede.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Makroøkonomi

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt