Defensor civitatis, borgernes (eg. borgersamfunnets) forsvarer, i den senere romerske keisertid (fra 364) tittelen på en egen embetsmann med den oppgave å beskytte den lavere befolkning, særlig de fattige, mot de mektige i samfunnet. Han kaltes derfor også iblant defensor plebis, patronus plebis eller vindex civitatis. Egentlig skulle det være slike embetsmenn i alle byer, men dette ble ikke gjennomført, og embetets karakter ble også snart forandret, slik at defensor civitatis nærmest fikk politimyndighet. Alt på 500-tallet var embetet forlengst kommet i forfall, og keiser Justinians forsøk på å gjenopprette det i dets gamle skikkelse 535 førte ikke til noe varig resultat. Nominelt bestod det imidlertid til langt ut i middelalderen, både i det østromerske rike og i Vest-Europa.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.