Dataskjerm, billedskjerm tilkoblet en datamaskin for visning av ut-data fra denne, muliggjør dialog mellom programvare og bruker.

Størrelsen på en dataskjerm oppgis i tommer, målt diagonalt på skjermen. På katoderørskjermer angir ikke målet billedarealet, men hele skjermens front, inkludert den delen brukeren ikke ser. Minimum størrelse på en PC-skjerm er 14", men fra 15" og opp til 21" blir stadig vanligere. På flatskjermer gjelder målet hele billedarealet, slik at en flatskjerm på 15" har en bildeflate tilsvarende en katoderørskjerm på nærmere 17".

Det finnes billedskjermer med innganger for både TV-signaler og datasignaler, og datamaskiner med inngang for TV-signaler gjør det mulig å se TV på en vanlig dataskjerm.

De vanligste dataskjermene benytter katodestrålerør, der bildet formes ved at et magnetfelt styrer en strøm av elektroner mot skjermens fosforbelagte bakside. Der elektronstrålen treffer skjermen, får den fosforet til å gløde. Strålen sveiper over skjermen så hurtig og gjenoppfrisker bildet så hyppig at det synes å stå stille. Jo høyere oppfriskningstakten er, jo mer stabilt blir bildet.

Etter hvert er fargeskjermer blitt enerådende. Billedrøret i en fargeskjerm har tre elektronstråler og fosforbelegg som avgir rødt, grønt eller blått lys avhengig av hvilken stråle som treffer det. Forskjellige farger oppnås ved at rødt, grønt og blått blandes i innbyrdes forskjellige styrkeforhold. Katoderørskjermer til PCer følger en analog standard kjent som VGA (Video Graphics Array) innført av IBM i 1987, og kan vise opptil 16,7 millioner forskjellige farger. Se også billedrør.

Katoderørskjermer krever for mye plass og energi til å brukes på bærbare PCer, PDAer og mobiltelefoner. Her brukes flatskjermer, hovedsakelig basert på flytende krystaller, kjent som LCD (Liquid Crystal Display). Flatskjermer er dessuten også aktuelle for å erstatte katoderørskjermer på stasjonære PCer og terminaler. Billedkvaliteten er minst like god, de krever mindre plass, mindre strøm og gir mindre stråling.

I sin enkleste form består en LCD-skjerm av et finmasket ledningsnett mellom to glassplater, fylt med væske av flytende krystaller. Når det legges en spenning på deler av ledningsnettet, endres krystallenes evne til å slippe lys gjennom fra en bakenforliggende reflektor eller lyskilde. De spenningsbelagte punktene fremstår som mørke på en ellers lys skjerm. Denne teknologien er gradvis forbedret, også til å presentere farger.

De rimeligste flatskjermene bruker en teknologi kjent som passiv matrise, og brukes i PDAer og de rimeligste bærbare PCene. I forhold til aktiv matrise-skjermer, også kjent som TFT («tynnfilm-transistor»), der hvert fargepunkt styres av en egen transistor (altså tre transistorer per billedpunkt), er de mindre lyssterke, mindre skarpe, og er vanskelige å lese med mindre man sitter rett foran dem.

En faktor som skiller flatskjermer fra hverandre er den interne lyskilden. På rimelige PDAer er skjermen reflekterende, det vil si at den ikke har egen lyskilde, og er avhengig av gode lysforhold for å leses. På dyrere PDAer kommer lys inn fra siden, mens flatskjermer til PCer er bakgrunnsbelyst.

Med et forstørrelsesglass, ser man at bildet på en dataskjerm er delt opp i små punkter av rødt, grønt og blått. Hver gruppe av rødt, grønt og blått utgjør ett billedpunkt. Billedpunktene er ordnet i regelmessige rader og kolonner (matrise). Produktet av antall rader og kolonner kalles oppløsning. Typiske oppløsninger er fra 800x600 til 1600x1200. Forholdet mellom bredde og høyde på PC-skjermer er vanligvis 4:3, men det finnes også skjermer i bredformat, der forholdet er 16:9 («widescreen»).

Oppløsningen og antall farger som vises på skjermen, avgjøres av PCens grafikkort, også kalt skjermkontroller. Dette kortet har egen grafikkprosessor og minne – per i dag gjerne opp til 512 MB for PCer beregnet på spill eller tunge grafiske applikasjoner. VGA-katoderørskjermer til PCer retter seg etter oppløsningen som grafikkortet er innstilt på, mens flatskjermer er konstruert for å vise én bestemt oppløsning. Begge skjermtyper retter seg etter grafikkortets innstilling på antall farger.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. oktober skrev Tor-Ivar Krogsæter

Denne artikkelen er alvorlig utdatert; mye har skjedd de siste syv årene, og særlig berøringsskjermenes inntreden bør helt klart adresseres. PDA-en har i praksisk sluttet å eksistere, til fordel for smarttelefoner.Moderne flatskjermer kan vise alle ønskelige oppløsninger (skjønt, de har nok fortsatt en preferanse). Bredde–høyde-forholdet er i dag normalt 16:10 eller 16:9, men andre størrelsesforhold brukes òg, som f.eks. 64:27 (16:6,75). OLED-skjermer er i ferd med å komme inn på markedet. Foruten profesjonelle spillere (e-atleter) brukes ikke katodestrålerørskjermer mer i daglig bruk; e-atletene skiller seg her ut, da de er blant veldig få som fortsatt har bruk for den raskere umiddelbare oppdateringa CRT-skjermer kan vise til, uten noen form for «ghosting». Skjermkort på 512 MB har jeg ikke en gang liggende i det gamle dataskrotet mitt. Dagens skjermkort har i dag en kapasitet man neppe hadde sett for seg for noen år siden, gjerne utstyrt med like mye minne som datamaskinen for øvrig (hvis man ser på de beste skjermkortene). Det interessante å observere nå, dog, er at markedet for integrerte GPU-er på hovedkortene igjen har begynt å vokse.

12. oktober svarte Guro Djupvik

Hei Tor-Ivar,
Takk for kommentaren din. Kjell Bratbergsengen og de andre fagansvarlige på IT er nylig kommet i gang med en stor gjennomgang av alle artikler på dette fagområdet, men det kommer til å ta litt tid å komme seg gjennom alle. De tar med seg innspillet ditt når denne artikkelen står for tur.

Vennlig hilsen Guro i redaksjonen

12. oktober svarte Tor-Ivar Krogsæter

Utmerket! Jeg ser frem til å se oppdateringene; det er mye nytt og spennende som har skjedd siden den gang da.

12. oktober svarte Kjell Bratbergsengen

Hei

Jeg har sett på denne og tilgrensende artikler. Du har helt rett i at denne artikkelen er sørgelig utdatert, og delvis tilgrensende også.
Jeg arbeider med å prøve å finne en logikk i stoffet - altså en logisk struktur. Det er også interessant å ha med seg noe om den historiske utviklingen.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.