I 1938 leverte Claude Shannon en mastergrad med tittelen «A Symbolic Analysis of Relay and Switching Circuits». Den beskrev hvordan man kunne erstatte mekanikken i datamaskinene med elektronisk styrte strømbrytere, konstruert ved hjelp av radiorør eller elektromagnetiske reléer.
FØRSTEGENERASJONS DATAMASKINER
Datamaskiner som bruker radiorør, kalles førstegenerasjons datamaskiner, og ble produsert i perioden 1940–1957. De første digitale elektroniske datamaskinene var store som hus. De kostet svimlende summer og ble som hovedregel finansiert med forsvarsmidler som en del av krigsinnsatsen.
Konrad Zuses Z3 fra 1941 ble benyttet til teknisk beregning av flykonstruksjoner gjennom store deler av andre verdenskrig. I 1944 tok Storbritannia i bruk en lignende maskin, Colossus, som forenklet arbeidet med å knekke tyske sambandskoder ved hjelp av kryptografiske metoder. Alan Turing spilte en nøkkelrolle i dette prosjektet.
I samme tidsrom utviklet det amerikanske forsvarsdepartementet den første helelektroniske datamaskinen, stormaskinen ENIAC (Electronic Numerical Integrator And Computer), som blant annet ble brukt til å utføre beregninger for USAs første hydrogenbombe.
Den første norskbygde datamaskinen, NUSSE (norsk universell siffermaskin selvstyrt elektronisk) så dagens lys i 1954. Den ble først og fremst brukt både til forsknings- og industriformål, men det var også rom for litt lek. Blant annet ble den programmert til å spille det matematiske strategispillet NIM.
ANDREGENERASJONS DATAMASKINER
Transistoren var den neste elektroniske bryteren. Den må være koblet til andre transistorer for å fungere. Datamaskinene som benyttet transistorer kalles andregenerasjons datamaskiner og ble produsert i perioden 1958–1964. Disse datamaskinene var betydelig mindre enn første generasjon, brukte mindre strøm og hadde bedre ytelse. IBM 7090 er et eksempel på en datamaskin i denne generasjonen.
TREDJEGENERASJONS DATAMASKINER
Tredjegenerasjons datamaskiner kjennetegnes ved at de bruker integrerte kretser, og disse ble laget i perioden 1965–1971. En integrert krets (engelsk: integrated circuit, IC) består av flere elektroniske kretser som inneholder mange transistorer (og eventuelle andre komponenter).
Mye av økningen av datamaskinens utbredelse og funksjonalitet tilskrives at man har kunnet pakke transistorene stadig tettere sammen fra en håndfull på 1960-tallet, til over fem milliarder transistorer i 2015. En av Intels grunnleggere, Gordon Moore, formulerte i 1965 det som siden er kjent som Moores lov, om utviklingen av antall transistorer per brikke. I praksis viste det seg at antallet transistorer per brikke, og dermed også ytelsen, doblet seg med jevne mellomrom (først hvert år, deretter annethvert år), uten at prisen ble endret nevneverdig.
Tredjegenerasjons datamaskiner var både billigere, mindre og mer effektive enn den forrige generasjonen. IBM 360 er et eksempel på en datamaskin i denne generasjonen. Med fem milliarder dollar i utviklingskostnader satset IBM sin eksistens på at denne datamaskinen skulle lykkes i markedet, og vant. 360-arkitekturen innførte ett felles styringssystem eller operativsystem, og maskinene åpnet en ny epoke innen databehandling.
FJERDE- OG FEMTEGENERASJONS DATAMASKINER
Vi snakker heretter om datamaskiner fra fjerde og femte generasjon, og disse kan ha hundrevis av millioner transistorer. Disse maskinene benytter mikroprosessoren, som vi kjenner i dag. De er små, billige og mye mer effektive enn deres forgjengere.
De første personlige datamaskinene (PC-ene) begynte å dukke opp på begynnelsen av 1970-tallet. De første modellene var rettet mot hobbymarkedet og manglet både tastatur og skjerm. Grensesnittet mellom bruker og maskin besto i stedet av brytere og LED-lys. Bortsett fra å gi eieren gleden av å eie en personlig datamaskin, hadde disse tidlige personlige datamaskinene liten praktisk nytte.
Men personlige datamaskiner ble raskt mer anvendelige: Apple II, som ble lansert i 1977, var sannsynligvis det produktet som for alvor gjorde det attraktivt for vanlige privatpersoner å eie en personlig datamaskin. Den hadde både tastatur og skjerm, og ikke minst kunne den kjøre en applikasjon, et regneark med navn VisiCalc, som sannsynligvis var den første applikasjonen for en personlig datamaskin som både var nyttig og med et brukergrensesnitt som var brukbart.
I dag er datamaskinene så små at de får plass i enheter som bærbare datamaskiner, smarttelefoner og nettbrett. Bærbare datamaskiner er imidlertid en gammel oppfinnelse. Allerede i 1968 skisserte doktorgradsstudenten Alan Kay en datamaskin som folk skulle kunne lære seg å bruke på egen hånd. To år senere ble han ansatt i Xerox Parc hvor han videreutviklet konseptet til Dynabook. Dette konseptet har har svært mye til felles med dagens bærbare datamaskiner og nettbrett. Tidlig på 80-tallet hadde selskapet GRiD Systems Corporation utviklet en datamaskin hvor skjermen kunne foldes over tastaturet, den såkalte muslingskallformen.
Den første datamaskinen man kunne sitte med i fanget, ble introdusert av Apple i 1991. Denne typen datamaskin kalles ofte laptop. Laptoper har integrert pekeenhet og tastaturet er plassert lengre frem slik at brukeren hadde støtte for håndleddene. Dermed trengte man ikke et bord for å bruke den.
På denne tiden ble det også utviklet enda mindre datamaskiner med enkle programmer som avtalebok, kontaktlister, kalkulatorer. Denne produktkategorien fikk etter hvert fellesbetegnelsen personlig digital assistent (PDA), etter Apple sin Newton-maskin. PDA-ene fikk stadig nye funksjoner. Allerede i 1994 introduserte IBM den første PDA-en som også kunne fungere som mobiltelefon. I år 2000 snudde det svenske selskapet Ericsson Mobile Communications dette forholdet på hodet og introduserte den første smarttelefonen. En smarttelefon kombinerer funksjonalitet fra en mobiltelefon og en datamaskin sammen med et mobilt operativsystem.
Det kan også bemerkes at det gjerne er minst én innbakt datamaskin i set-top-boksen på toppen av TV-en, ruteren som styrer det trådløse nettverket i hjemmet, betalingsterminalen i butikken, bilen vi bruker til og fra jobben, og mange av de apparatene som omgir oss i hjemmet, som espressomaskinen, kjøleskapet og vaskemaskinen. Stadig flere av disse enhetene er klargjort for internetttilgang. Fenomenet at flere og flere av våre eiendeler inneholder datamaskiner, og kan kobles til internett, kalles gjerne tingenes internett.
Kommentarer (6)
skrev Geir Andresen
svarte Georg Kjøll
skrev Lars Mæhlum
svarte Ola Nordal
skrev Gisle Hannemyr
Trykkfeil:
"Siden introduksjonen av webinternett ..." skal vel være: "Siden introduksjonen av World Wide Web ..."?
"Datamaskinene som benyttet transistorer kalles andregenerasjons datamaskiner og ble produsert i perioden 1958–1864." skal vel være "Datamaskinene som benyttet transistorer kalles andregenerasjons datamaskiner og ble produsert i perioden 1958–1964."
"Kildekoden til Linux er fritt tilgjengelig for alle. Det har gitt støtet til en global bevegelse for åpen kildekode og gratisprogramvare (engelsk: open source og free software)". Dette er en feil oversettelse - det må være:
"Kildekoden til Linux er fritt tilgjengelig for alle. Det har gitt støtet til en global bevegelse for åpen kildekode og fri programvare (engelsk: open source og free software)". Ordet "free" på engelsk kan riktignok oversettes til "gratis" - men i denne konteksen må det oversettes til "fri" ("free as in freedom, not as in free beeer"), jf.: https://www.gnu.org/philosophy/free-sw.en.html
svarte Peter André Busch
Nei, her har det sneket seg inn en del feil. Takk for innspill, feilene er rettet opp i 👍
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.