NUSSE, den første norsk-produserte elektroniske datamaskinen, stod ferdig 1954. Navnet er en forkortelse for Norsk Universell Siffermaskin, Sekvensstyrt Elektronisk. Maskinen kunne utføre 500 addisjoner i sekundet.

av Finn Larsen/Norsk Teknisk Museum. CC BY SA 3.0

Datamaskinen kan spores tilbake til tekniske innretninger som har forenklet og tildels automatisert arbeidet med å abstrahere, manipulere og konkretisere informasjon. 

Abstrahering handler om å skille ut enkeltegenskaper ved ting rundt oss slik at vi kan forstå dem ved hjelp av ord, symboler og tall. Abstraksjonshjelpemidler har vært en viktig forutsetning for samfunnsdannelse i tusenvis av år. Det er for eksempel vanskelig å forestille seg avansert varehandel uten vekter, moderne samfunn uten klokker eller naturvitenskap uten termometre.

Konkretisering er det motsatte av abstrahering, det vil si at man oversetter abstrakt informasjon til noe vi kan ta og føle på. I Spilledåser fra 1300-tallet var informasjon om tonerekkefølgen representert i form av tapper på små valser. Når man dreide valsene rundt, ble informasjonen konkretisert til hørbare lyder.

Et nyere eksempel er Jacquard-vevstolen. som ble tatt i bruk tidlig på 1800-tallet Her var informasjonen nedfelt i  hullkort som styrte veven. Man kunne dermed automatisere hele veveprosessen. Det ble også mulig å veve med materialer og mønstre som ikke kunne håndteres manuelt.

Manipulering av informasjon krever at den er representert på en slik måte at den kan endres underveis. Kulerammen er en eldgammel oppfinnelse som har akkurat denne egenskapen.

En annen tidlig innretning for tallmanipulering var den mekaniske kalkulatoren som Blaise Pascal konstruerte på midten av 1600-tallet. Her kunne man mate inn tall ved å dreie på svinghjul. Deretter kunne man legge til eller trekke fra tall ved å dreie på hjulene en gang til.

Andre oppfinnelser handlet om organisering av informasjon. I 1889 leverte Herman Hollerith en doktoravhandling som beskrev hvordan en elektronisk hullkorttabulator kunne fungere. Slike innretninger ble senere brukt til telling og sortering av informasjon i forbindelse med den amerikanske folketellingen.

Hollerith kommersialiserte oppfinnelsen sin gjennom selskapet Tabulating Machine Company, ett av flere selskap som ble fusjonert til i IBM i 1911.

Det siste elementet som må på plass før en innretning kan kalles en datamaskin, er at den må håndtere to typer informasjon:  data og instruksjoner. Dette skillet er ikke alltid like tydelig. Tappene i spilledåsene og hullkortene i de automatiske vevstolene kan både betraktes som abstrakte beskrivelser av sluttresultatet (data) og instruksjoner som styrer konkretiseringsprosessene.

I fullverdige datamaskiner må instruksjonene kunne skiftes ut etter behov. En sekvens av instruksjoner som utfører en bestemt oppgave, kalles for et program. Innmating av slike programmer i datamaskiner kalles for programmering.

Det første kjente beskrivelsen av en slik komplett maskin, er Charles Babbage sin Analytical Engine fra 1837. Konstruksjonen kunne lese data og instruksjoner fra hullkort. Den kunne også produsere nye hullkort, samt trykke og plotte informasjon på vanlig papir. Det hele skulle drives med damp.

I 1938 leverte Claude Shannon en mastergrad med tittelen "A Symbolic Analysis of Relay and Switching Circuits". Den beskrev hvordan man kunne erstatte mekanikken i datamaskinene med elektronisk styrte strømbrytere, konstruert ved hjelp av radiorør eller elektromagnetiske reléer.

Slike brytere kunne kobles sammen til logiske kretser. For eksempel kunne man knytte sammen tre brytere på en slik måte at en av dem ble slått på kun når begge de to andre var slått på. Dette kalles for en OG-port (eng. AND-gate). Et annet eksempel er ELLER-port (eng. OR-gate) hvor en bryter blir slått på når minst en av to andre brytere er påslått.

Det matematiske grunnlaget for slike kretser var utviklet av George Boole på midten av 1800-tallet. Ved hjelp av Boolsk agebra ble det nå mulig å konstruere fullverdige, elektroniske datamaskiner som kunne utføre alle grunnleggende matematiske operasjoner på binære tall.

Slike maskiner fikk stor betydning under Andre verdenskrig. Konrad Zuse sin Z3 fra 1941 regnes som den første helelektroniske datamaskinen i praktisk bruk. Den ble brukt til teknisk beregning av flykonstruksjoner gjennom store deler av krigen.

I 1944 tok Storbritannia i bruk en lignende maskin, Colossus, som forenklet arbeidet med å knekke tyske sambandskoder ved hjelp av kryptografiske metoder. Alan Turing spilte en nøkkelrolle i dette prosjektet.

I samme tidsrom utviklet det amerikanske forsvarsdepartementet stormaskinen ENIAC (Electronic Numerical Integrator And Computer) som blant annet ble brukt til å utføre beregninger for USAs første hydrogenbombe

Matematikeren John von Neumann var sentral i utviklingen av ENIAC. I 1946 publiserte han, sammen med Arthur Burks og Herman Goldstine, avhandlingen "Preliminary Discussion of the Logical Design of an Electronic Computing Instrument". Her beskrev de det teoretiske og praktiske fundamentet som ligger til grunn for de fleste datamaskiner helt frem til i dag, også kalt for Von Neumann-arkitekturen.

Den viktigste nyvinningen i denne arkitekturen var ideen om at datamaskiner kunne ha et felles lager for både instruksjoner og data, samt at programmene (ikke bare dataene) kunne endres av andre programmer.

En av de første maskinene som lagret data og program på samme sted Ferranti Mark I. Den var utviklet ved University of Manchester og ble tatt i bruk til forskningsformål i 1951. Denne maskinen var blant de første som kunne gjengi musikk ved hjelp av en programmerbar lydgenerator. Den ble også programmert til å løse løse sjakkmatt-i-to-trekk-oppgaver ved hjelp av en enkel søketre-algoritme.

Den første norskbygde datamaskinen, NUSSE (Norsk Universell Siffermaskin Selvstyrt Elektronisk) så dagens lys i 1954. Den ble først og fremst brukt både til forsknings- og industriformål, men også her var det rom for litt lek. Blant annet ble den programmert til å spille det matematiske strategispillet NIM.

Også USA var tidlig på banen. Maskinen UNIVAC, (Universal Automatic Computer), fikk mye oppmerksomhet fordi den klarte å forutsi resultatet av det amerikanske presidentvalget i 1952.

Etterhvert ble utviklingen av datamaskiner dominert av amerikanske selskap, først og fremst IBM (International Business Machines Corporation). Norge gjorde seg imidlertid også gjeldende, blant annet gjennom selskapet Norsk Data.

Oppfinnelsen av transistoren i 1947 er en viktig milepæl i datamaskinens historie. Disse komponentene var fullstendig overlegne i forhold til både radiorør og releer Allerede fra starten av var de:

  • 5 ganger raskere,
  • 100 ganger mindre,
  • 1000 ganger mer energieffektive,
  • 1000 ganger billigere og
  • mye mer pålitelige.

De første datamaskinene basert på transistorer kom på slutten av 50-tallet. I starten ble transistorene fremstilt enkeltvis og loddet fast på trykte kretskort. Fra midten av 60-tallet begynte man å samle dem i integrerte kretser. Mye av økningen av datamaskinens utbredelse og funksjonalitet tilskrives at man har kunnet pakke transistorene stadig tettere sammen fra en hådfull på 60-tallet, til over 5 milliarder transistorer i 2015.

En av Intels grunnleggere, Gordon Moore, formulerte i 1965 det som siden er kjent som «Moores lov», om utviklingen av antall transistorer per brikke. I praksis hadde det vist seg at antallet transistorer per brikke – og dermed også ytelsen – hadde doblet seg hver tolvte måned siden 1961, uten at prisen ble endret nevneverdig.

Fra rundt 1975 har fordoblingstiden vært 24 måneder. Intels PC-prosessorer viser denne utviklingen: 8088 fra juni 1979 med 29 000 transistorer, Pentium M fra mars 2003 med 77 millioner transistorer, forbedret innen 14 måneder til 140 millioner transistorer med samme ytre dimensjoner.

Miniatyriseringen gjelder alle slags elektroniske brikker, også minnebrikker og signalprosessorer. Datakraft er blitt vesentlig billigere år for år, og mikroprosessorer – små datamaskiner – nedfelles i alle slags forbruks- og industrivarer og i alle slags kontrollsystemer for alt fra vaskemaskiner og biler til avansert produksjonsutstyr. Det er større datakraft i en mobiltelefon enn i NUSSE, datamaskinen som SI (se SINTEF) bygde for femti år siden for å dekke hele Norges behov for vitenskapelige beregninger.

Magnetiske disker, oppfunnet av IBM tidlig i 1960-årene, har gjennomgått en tilsvarende utvikling. PC-er kunne midt i 1980-årene selges med disker på 10 MB. Tjue år senere er 100 GB kurant, altså en 10 000 gangers økning.

1960-årenes maskiner forble store, og var dessuten gjensidig inkompatible. Programmer måtte skrives om, selv for å flyttes til en annen maskin fra samme leverandør. I 1960 bestemte IBM seg for å erstatte sine gjensidig ikke-kompatible systemer med ett system som kunne leveres i forskjellige størrelser, og som var preget av én samlende arkitektur: 360-familien.

De første 360-maskinene, bygd med en blanding av transistorer og integrerte kretser, ble levert i 1965. Med fem milliarder dollar i utviklingskostnader satset IBM sin eksistens på at maskinen skulle lykkes i markedet, og vant. 360-arkitekturen innførte ett felles styringssystem eller operativsystem, og maskinene åpnet en ny epoke innen databehandling.

Samtidig som 360 kom på markedet, startet en ny revolusjon i det stille, med langt mindre og rimeligere maskiner, døpt «minimaskiner». Digital Equipment Corporation (DEC) lanserte sin første PDP-maskin i 1959. I 1965 kom PDP-8, basert på integrerte kretser. Med en utsalgspris på 20 000 dollar skapte den et massemarked for minimaskiner, med konkurranse fra blant andre Hewlett-Packard og vår hjemlige Norsk Data.

Fra vitenskapelige beregninger og kobling til måleapparatur ble minimaskinene, i likhet med stormaskinene, etter hvert også brukt til administrative formål i privat og offentlig sektor.

Frem til midten av 1960-årene var datamaskinanlegg lukkede områder. Brukerne leverte hullkort og magnetbånd til spesialiserte operatører som «batch-kjørte» dem gjennom datamaskinen.

I annen halvdel av 1960-årene kom de første skjermterminalene. Med tidsdelende programvare på maskinsiden, kunne flere brukere arbeide samtidig mot samme maskin. Skjerm og tastatur la grunnlaget for helt nye måter å bruke datamaskiner på, som tekst- og dokumentbehandling og kommunikasjon.

I 1970-årene hoppet mikroprosessorer fort fra kalkulatorer til datamaskiner beregnet på personlig bruk, da kalt mikromaskiner. I januar 1973 kom verdens første kommersielle mikromaskin, franske Micral-N, bygd rundt Intels 8008-prosessor, en 8 biters variant av 4004. Gateprisen tilsvarte 1300 dollar. Ved utgangen av 1970-årene var det et bredt tilbud av mikromaskiner med skjerm og tastatur, og diskettstasjon eller harddisk.

I 1975 lanserte et lite amerikansk selskap Altair, et byggesett for personlig datamaskin med Intel 8080 prosessor, til 397 dollar. De fikk følge av mange. Samtidig kom et operativsystem for mikroprosessorer (CP/M fra 1973), og flere varianter av programmeringsspråket Basic, blant annet fra Bill Gates og Paul Allen, som siden skulle gå sammen om å grunnlegge Microsoft.

I andre halvdel av 1970-årene ble hobbymarkedet fanget opp av selskaper som Commodore og nyetablerte Apple som brøt gjennom i 1980 med den svært anvendelige Apple II. Denne appellerte både til spillere og til profesjonelle som lot seg begeistre av verdens første praktiske regneark, VisiCalc, utviklet i 1979.

Allerede i 1963 forutså den visjonære forskeren Douglas Engelbart bruken av personlige datamaskiner til blant annet tekstbehandling og samarbeid over store avstander. 9. desember 1968 demonstrerte han sitt NLS (oNLine System) på en konferanse i San Francisco. NLS hadde et grensesnitt med skjerm, tastatur og mus. Skjermen ble delt i forskjellige «vinduer» for tekst eller bilder. Engelbarts skjerm kommuniserte med skjermen til en kollega i Stanford. I et av vinduene var et dokument som Engelbart og kollegaen samarbeidet om å redigere. I et annet vindu kunne man følge videooverføringen av kollegaen i arbeid foran sin skjerm.

Budsjettkutt fikk brorparten av Engelbarts medarbeidere til å ta med seg ideene bak NLS til Xerox Palo Alto Research Center (PARC) der de fra 1973 bygde personlige datamaskiner til eget bruk, kalt Alto. I samme år utviklet PARC-forskeren Robert Metcalfe et system kalt Ethernet, for å overføre data over kabel i opptil tre millioner biter per sekund, slik at datamaskiner kunne utveksle data i mengder ingen inntil da hadde forestilt seg muligheten av.

Først i 1981 fremstilte Xerox datamaskinen Star, en kommersiell utgave av Alto. Selskapet kunne da tilby sine medarbeidere et virtuelt og globalt kontormiljø. Ved å logge seg på en Star-maskin, fikk man tilgang til sin egen virtuelle arbeidspult, der alle prosjekter, «papirer» og hjelpemidler var straks tilgjengelige. Men prisen var for høy (fra 16 000 dollar) og potensielle kunder valgte enten enklere dedikerte tekstbehandlere, rimeligere minimaskinbaserte systemer, eller den spennende nye PC (Personal Computer) som IBM lanserte i 1981, og som utløste den virkelige PC-revolusjonen.

IBMs personlige datamaskin var satt sammen av standardkomponenter. Spesifikasjonene og arkitekturen var åpne, og hvem som helst kunne produsere identiske PC-er og egnet tilleggsutstyr.

IBM samarbeidet med små programvarehus for å sikre tilgang til tekstbehandling, regneark og andre kontorprogrammer fra dag én. På to år solgte IBMs PC i 500 000 eksemplarer, og en ny industri var skapt. Symbolsk nok møtte verdens første bærbare datamaskin, Osborne 1 fra 1981, veggen da oppstartselskapet Compaq året etter lanserte en bærbar (13 kg) «klon» av IBMs PC.

Leverandørene av inkompatible maskiner måtte enten legge om til IBM-standarden eller søke mer eller mindre varig tilflukt i spesielle nisjer. Det norske PC-selskapet Tiki Data som ble stiftet i 1982 for å bygge en Z80-basert personlig datamaskin for undervisningsformål i grunnskolen, la etter få år helt om til bare å tilvirke maskiner etter IBM-standarden.

Xerox Star dannet på sin side modell for kraftige og dyre personlige datamaskiner til spesielle formål, en kategori mikromaskiner som gikk over til å kalles arbeidsstasjoner. Særlig Sun Microsystems, stiftet i 1983, markerte seg i dette markedet.

Apple valgte å satse på personlige datamaskiner med et grafisk brukergrensesnitt etter modell av Xerox Star. Det første forsøket feilet, men det andre, Macintosh fra 1984, slo godt an innen grafisk industri, utdanning og musikk.

I annen halvdel av 1980-årene slo datanettverk gjennom som teknologi for å få PC-er til å kommunisere sammen, en teknologi som ellers ble brukt for å koble sammen minimaskiner med tanke på tunge vitenskapelige beregninger.

De første serverne («tjenerne») som styrte nettverkene og felles ressurser som skriver og lagring, var ikke annet enn litt kraftigere PC-er. Så kom det spesialiserte servere, og særlig fra midten av 1990-årene fikk også minimaskiner og stormaskiner en arkitektur mer innrettet på å levere tjenester til PC-er i nett enn til å betjene skjermterminaler, slik at også de ble servere. Minimaskinleverandører som ikke tilpasset seg denne utviklingen, blant dem Norsk Data, gikk konkurs eller ble kjøpt opp.

Superdatamaskiner – spesialisert på tunge beregningsoppgaver fremfor transaksjoner og tjenester til mange samtidige brukere – dukket opp som egen maskintype rundt 1964, med spesielt konstruerte regneenheter. I 1985 ble denne arkitekturen utfordret av en maskin der 4096 identiske mikroprosessorer samarbeidet om å utføre hver sin del av beregningene samtidig. Til visse formål var denne CM-1 like rask som den kraftigste supermaskinen til industriledende Cray.

Fra annen halvdel av 1990-årene bygges nær sagt alle supermaskiner ved å knytte standardprosessorer sammen i høyhastighetsnettverk. Norske Dolphin Interconnect og Scali – begge dannet av tidligere Norsk Data-ansatte – har gitt viktige bidrag.

Flerprosessor-arkitekturer er blitt tillempet helt ned til de rimeligste serverkonstruksjonene, der toprosessor-servere preget markedet tidlig på 2000-tallet, og mange leverte symmetrisk flerprosessering i maskiner med opptil 64 prosessorer.

Spesialiserte nettverk har også gjort sitt inntog innen datalagring for store systemer, der et mangfold av fysiske disker og andre standardkomponenter som mikroprosessorer og minnebrikker, knyttes sammen i høyhastighetsnettverk. Dataene spres på mange disker, og ingenting går tapt om en eller flere disker skulle feile.

De fleste store dataselskaper arbeider med å overføre tilsvarende «virtualiseringsteknologi» på blant annet mikroprosessorer, for å etablere et skille mellom fysiske og logiske systemer. Et automatisert miljø står for den rutinemessige driften av de fysiske enhetene, mens brukere forholder seg til tjenester kjørt på logisk definerte datamaskiner og lagringsenheter.

Bærbare datamaskiner er en gammel oppfinnelse.  Allerede i 1968 skisserte doktorgradsstudenten Alan Kay en datamaskin som folk skulle kunne lære seg å bruke på egen hånd, som skulle være grunnleggende hyggelig og  like tilgjengelig som en regnestav. To år senere ble han ansatt i Xerox Parc hvor han videreutviklet konseptet til Dynabook, en maskin beregnet for “barn i alle aldre”. Dette konseptet har har svært mye til felles med dagens bærbare datamaskiner og nettbrett.

GRiD Gompass, den første datamaskinen formet som et muslingskall

GRiD Gompass, den første datamaskinen formet som et muslingskall av Juanmado. Gnu FDL

Tidlig på 80-tallet hadde selskapet GRiD Systems Corporation utviklet en datamaskin hvor skjermen kunne foldes over tastaturet, den såkalte “muslingskallformen”.

Den første maskinen man kunne sitte med i fanget, ble introdusert av Apple i 1991. Disse maskinene hadde integrert pekeenhet. I tillegg var tastaturet plassert lenger frem slik at brukeren hadde støtte for håndleddene. Dermed trengte man ikke et bord for å bruke den.

Psion Organizer, første lommedatamaskinen med PDA-funksjoner

Psion Organizer, første lommedatamaskinen med PDA-funksjoner av Boris Cornet. Gnu FDL

På denne tiden ble det også utviklet enda mindre maskiner med enkle programmer som som avtalebok, kontaktlister, kalkulatorer. Denne produktkategorien fikk  etterhvert fellesbetegnelsen “personlig digital assistent” (PDA), etter Apple sin Newton-maskin.

PDA’ene fikk stadig nye funksjoner. Allerede i 1994 introduserte IBM den første PDA’en som også kunne fungere som mobiltelefon. I år 2000 snudde det svenske selskapet Ericsson Mobile Communications dette forholdet på hodet og introduserte den første smartmobilen, en mobiltelefon med PDA-funksjoner (i motsetning til PDA med mobilfunksjoner).

På slutten av 90-tallet ble tre viktige standarder for trådløs dataoverføring fastlagt:

  • Bluetooth for direkte kommunikasjon mellom enheter i samme rom,

  • Wi-Fi for internettforbindelse i samme hus og

  • tredje generasjons mobilt bredbånd for internettilknytning i nærområdet

Dette økte frihetsgraden og dermed også nytteverdien av alle typer bærbare datamaskiner. Apple iBook var den første bærbare datamaskinen med integrert trådløsnett. Senere ble både Wi-Fi og Bluetooth standardutstyr i vanlige datamaskiner og mobile enheter.

I motsetning til de bærbare maskinene, var PDA’er aldri ment som erstatninger for vanlige, stasjonære datamaskiner. De benyttet nedskalerte operativsystem, var utstyrt med enkle applikasjoner og hadde begrensede muligheter for nettilknytning.

Etterhvert som trådløse nettverk ble bygget ut og maskinvaren ble mer kompakt strømgjerrig, ble det mulig å konstruere mobile enheter med andre brukergrensesnitt, kommunikasjonskanaler og sensorer, men med samme interne infrastruktur som vanlige datamaskiner. Dette åpnet for nye bruksområder og en helt ny generasjon applikasjoner som brukerne kunne ha med seg i hverdagen.

Apple iPhone var den første enheten med et fullverdig operativsystem. iPhone OS (senere iOS) fra 2007 var basert på samme kjerne (XNU) og rammeverk som OSX. Året etter kom Android, basert på Linux-kjernen og Java-rammeverket. De første fullverdige Windows-mobilene, basert på kjernen i Windows NT, ble lansert i 2012.

Prinsippet fra 1946 om at programvare skal kunne oppfatte annen programvare som data, viste seg å være helt grunnleggende.

En av de første følgene var programmeringsspråk som er enklere å forholde seg til enn de grunnleggende maskininstruksjonene. Det forutsetter et eget program – kompilator – som automatisk oversetter «høynivåspråk»-utgaven av programmet til maskinspråk.

Den første teoretiske beskrivelsen av en kompilator ble gitt av tyske Heinz Rutishauser – en medarbeider til Konrad Zuse – i 1952. Den første praktiske implementeringen kom senere samme år da briten Alick Glennie laget Autocode-programmet for Manchester Mark I-maskinen. De første kompilatorene gav svært tungrodd maskinkode.

I USA agiterte Grace Murray Hopper for høynivåspråk. Hun laget flere kompilatorer og spilte nøkkelrollen i utviklingen av forretningsspråket Cobol, som ble publisert i 1959.

IBMs ildsjel John Backus ville lage et språk spesialisert på beregningsoppgaver, med kompilator. Han og hans medarbeidere presenterte Fortran («formula translation») i 1954, og utgav det i 1957.

Selv om man fortsatt i spesielle tilfeller kunne lage raskere programmer ved å kode direkte i maskinspråk, gjorde høynivåspråkene utviklingsarbeidet mer produktivt, og siden har også kompilatorer gjennomgått en rivende utvikling.

I annen halvdel av 1950-årene og første halvdel av 1960-årene dukket det opp en rekke ulike programmeringsspråk. Norske Simula, utviklet av Kristen Nygaard og Ole Johan Dahl for å løse simuleringsoppgaver, spilte en avgjørende rolle for å befeste konseptet objektorientering som ligger til grunn for våre dagers mest utbredte programmeringsspråk, som C++ og Java. Det spesielle med Java fra 1995 er at alle Java-programmer kan kjøres uendret på ethvert operativsystem og enhver maskinplattform.

Siden 1970-årene har behovet for mer effektiv programvareutvikling ført til «integrerte utviklingsmiljøer», til verktøy for automatisk å konvertere modeller til program, og til programvare for å effektivisere samarbeid mellom utviklere i ett og samme prosjekt.

En annen følge av at programmer kan betrakte andre programmer som data, er at programmer kan ordnes i hierarkiske lag. 1960-årenes «job monitors» tilbød etter hvert maskinrelaterte tjenester til andre programmer, og ble til operativsystemer. I IBMs første enhetlige maskinarkitektur 360 fra 1965, var operativsystemet et grunnleggende felleselement.

I 1970 indroduserte IBM et verktøy for å håndtere tabeller med strukturerte data. I 1974 ble dette mellomliggende databaseverktøyet utvidet med SQL (structured query language), et språk for å formulere spørringer mot databaser. Det gir fire lag programvare: operativsystem, databaseverktøy, databaseapplikasjon og «skripter» – kommandosekvenser – for SQL-spørringer.

Overgangen fra flerbrukersystemer til servere og PC-er i nettverk fra annen halvdel av 1980-årene, gav grunnlag for en arkitektur der en applikasjon deles mellom server og klient, såkalt klient-tjenerarkitektur.

Internett-revolusjonen fra 1995 utvidet denne modellen: mellom den innerste databasen og Internett-klientens nettleser kan det være flere samarbeidende applikasjoner fordelt på atskilte maskiner.

Siden 2000 har man arbeidet med standarder for webtjenester («web services») der programvare automatisk kan hente tjenester fra andre Internett-tilkoblede maskiner.

I 1960- og 1970-årene var regelen hver leverandør sitt operativsystem. I andre halvdel av 1970-årene så det ut som UNIX (født i 1969) kunne bli et felles system for flerbrukermaskiner fra ellers konkurrerende leverandører. Iherdig komitéarbeid i 1980-årene førte ikke frem, og UNIX ble splittet i gjensidig inkompatible dialekter.

Tidlig i 1990-årene kom en ny UNIX-variant, Linux, utviklet på dugnadsbasis av frivillige verden over, koordinert av finske Linus Torvalds. Kommersielle aktører som IBM og Hewlett-Packard har erkjent verdien i dette arbeidet og leverte Linux som alternativ på alt fra PC-er til stormaskiner.

Kildekoden til Linux er fritt tilgjengelig for alle. Det har gitt støtet til en global bevegelse for åpen kildekode og gratisprogramvare – «open source» og «free software» – som omfatter alt fra nettlesere og tekstbehandlere til utviklingsverktøy, databaseverktøy og applikasjonstjenere.

Siden gjennomslaget for IBMs standardiserte PC i 1981 har Microsoft hatt et de facto-monopoloperativsystemer for PC-er, med markedsandel stort sett rundt 90 prosent. Da det grafiske brukergrensesnittet til MS-DOS slo igjennom for alvor rundt 1990, utkonkurrerte selskapets kontorapplikasjoner 1980-årenes storheter WordPerfect (tekstbehandling), Lotus (regnearket 1-2-3) og Ashton-Tate (databaseverktøyet dBASE), og etablerte et nytt monopol for pakken Microsoft Office.

Siden 1995, da Windows 95 ble lansert, har det grafiske brukergrensesnittet vært integrert i operativsystemet. Påfølgende versjoner av Windows-klienten har vært beriket med stadig flere integrerte applikasjoner, som nettleser og multimediespiller. Selskapet har levert Windows for servere siden 1993, og gradvis utviklet det til en utfordrer til UNIX og Linux, også for store datasentraler.

I 1970-årene utviklet Statens Datasentral søkesystemet SIFT («søking i fri tekst») som i en periode også ble anvendt i EUs dokumentbaser. Fra midten av 1990-årene er søkemotorer og søketjenester flittig brukt for å finne informasjon på Internett og i mer avgrensede baser, og internasjonale søketjenester som Google drives av børsnoterte selskaper.

Periode
1100 fvt Kulerammen tas i bruk
1500-tallet Leonardo da Vinci skisserer en mekanisk kalkulator.
1632 Den første regnestaven, ved briten William Oughtred.
1642 Blaise Pascal bygger sin første mekaniske kalkulator for addisjon og subtraksjon.
1673 Gottfried Wilhelm von Leibniz forbedrer Pascals maskin slik at den også kan brukes til å multiplisere.
1804 Joseph-Marie Jacquard bruker hullkort til å styre vevstoler.
1820 Charles Xavier Thomas de Colmar lanserer den første kommersielle kalkulatoren, Arithmometer, Arithmometer, med alle fire regnearter, som holder seg i salg i 90 år.
1822 Charles Babbage skisserer sin Difference Engine, en mekanisk regnemaskin som skulle beregne polynomer.
1830-tallet Charles Babbage arbeider med en programmerbar mekanisk datamaskin, Analytical Engine. Hans medarbeider Augusta Ada King, grevinne av Lovelace, arbeider med grunnprinsippene for programmering.
1890 Herman Hollerith får sin første kontrakt på elektromagnetisk hullkorttabulator, til bruk i den amerikanske folketellingen.
1911 Holleriths selskap går sammen med en rekke andre for å etablere Computing-Tabulating-Recording Company som i 1924 bytter navn til International Business Machines Corporation, forkortet IBM.
1930 Vannevar Bush konstruerer en mekanisk Differential Analyzer for å løse differensialligninger analogt.
1936–1941 Konrad Zuse lager binære elektroniske kalkulatorer, og fullfører den programmerbare elektroniske regnemaskinen Z3. Maskinen bombes i stykker i Berlin i april 1945.
1937–1944 Howard Aiken arbeider med en elektronisk utgave av Babbages Analytical Engine, og fullfører regnemaskinen Harvard Mark I.
1939–1942 Clifford Berry og John Atanasoff starter et prosjekt for allmenn elektronisk regnemaskin ved Iowa State College, Atanasoff-Berry Computer eller ABC, men gir opp før maskinen er ferdig.
1940 Bell Labs lager den første elektroniske digitale kalkulatoren.
1943 Den elektroniske britiske kodeknekkeren Colossus tas i bruk.
1943–46 John von Neumann leder arbeidet med ENIAC, en elektronisk regnemaskin for USAs militære.
1946 John von Neumann, sammen med Arthur Burks og Herman Goldstine, publiserer avhandlingen «Preliminary Discussion of the Logical Design of an Electronic Computing Instrument», som i dag betraktes som starten på faget informatikk.
1947 Oppdagelsen av transistoren legger grunnlaget for bruken av halvlederelektronikk i datamaskiner.
1949 De første datamaskinene med lagrede programmer etter von Neumanns prinsipp, fullført i Storbritannia (Manchester Mark I) og USA (BINAC).
1950 Lanseringen av den første kommersielle datamaskinen, UNIVAC, i USA.
1950–54 Sentralinstituttet for industriell forskning bygger NUSSE, Norges første datamaskin.
1952 Den første kompilatoren, Autocode, kommer for Manchester Mark I-maskinen.
1954 IBMs andre datamaskin, 650, senker inngangsprisen for datamaskin med 80 prosent, og er den første til å bruke magnettrommel som minne.
1954 John Backus presenterer den første utgaven av programmeringsspråket Fortran.
1958 Univac Model 80 er den første transistoriserte datamaskinen.
1959 Digital Equipment Corporation lanserer den første minimaskinen, PDP.
1959 Grace Murray Hopper publiserer den første utgaven av programmeringsspråket Cobol.
1960-årene, annen halvdel Skjermterminaler og tidsdelingssystemer gjør at mange kan arbeide samtidig mot samme maskin.
1962 IBM introduserer det første disklageret, med disker på to millioner bits, og avslutter produksjonen av magnettrommelminne.
1964 Den første utgaven av programmeringsspråket Basic.
1964 Ole Johan Dahl og Kristen Nygaard presenterer det første objektorienterte programmeringsspråket, Simula.
1965 Digital Equipment Corporation lanserer den første minimaskinen basert på integrerte kretser, PDP-8.
1965 IBM leverer sin første 360-maskin, den første datamaskinfamilien med helhetlig arkitektur og operativsystem.
1968 Douglas Engelbart demonstrerer NLS, en prototyp på system med grafisk brukergrensesnitt, vinduer, mus og kommunikasjon.
1968 Norsk Data introduserer den første norske minimaskinen, Nord-1.
1969 Arpanet, opphavet til Internett, i drift.
1969 Første utgave av operativsystemet Unix.
1970 IBM lanserer det første databaseverktøyet.
1971 Intels første mikroprosessor, fire biters 4004 med 2300 transistorer.
1973 De første Internett-nodene utenfor USA tilknyttes, en av dem i Norge.
1973 Verdens første kommersielle mikromaskin, franske Micral-N.
1973 Verdens første operativsystem for mikroprosessor, CP/M.
1973 Xerox PARC-forsker Robert Metcalfe utvikler Ethernet.
1973–1981 Xerox PARC-forskere lager flere avanserte personlige datamaskiner etter Engelbarts konsept, kalt Alto.
1974 IBM lanserer spørrespråket SQL.
1975 Verdens første personlige datamaskin i byggesett: Altair.
1977 Apple lanserer Apple II.
1979 Intel-prosessoren 8088 introdusert, med klokkefrekvens på 4,57 MHz og 29 000 transistorer, ble brukt i IBMs første PC.
1979 VisiCalc, verdens første praktiske regneark for mikromaskin.
1981 IBM lanserer sin første Personal Computer (PC).
1981 Osborne lanserer den første bærbare mikromaskin.
1981 Xerox Star, en kommersiell utgave av Alto, lanseres og danner modell for det som senere kalles arbeidsstasjoner.
1982 Compaq lanserer den første «IBM-kompatible» bærbare PC.
1990 Windows 3.0 etablerer det grafiske brukergrensesnittet som norm for Intel-drevne PC-er.
1991 Linus Torvalds gjør ferdig den første utgaven av åpen kildekodeoperativsystemet Linux.
1992 World Wide Web lanseres av CERN.
1993 Den første nettleseren, Mosaic, gjøres generelt tilgjengelig.
2001 De første standardene for «web services» vedtas av W3C.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. juli 2013 skrev Geir Andresen

Transistoren var vel en oppfinnelse, ikke en oppdagelse?
Det bør vel nevnes at Intel utviklet mikroprosessorene 8086 80186 og særlig 80286 som dannet plattformen som Microsoft Windows suksessen er bygget på, fremdeles refereres oppdateringer av Windows til x86.

4. juli 2013 svarte Georg Kjøll

Hei Geir. Du har rett i dette. Jeg har byttet ut 'oppdagelsen' med 'oppfinnelsen' nå. Denne artikkelen trenger forøvrig sårt en ordentlig oppdatering, og skriver punktet med mikroprosessorene på listen til min redaktørkollega (som for tiden er på ferie) med ansvaret for IT-fagene.

I påvente av dette (eller kanskje som et ledd i oppdateringen!) er du hjertelig velkommen til å legge inn tekst på artikkelen selv ved å trykke på 'funnet en feil? foreslå endringer?'.

Alt godt fra Georg

14. desember 2016 skrev Lars Mæhlum

En annen kilde sier at TRADIC var den første transistorbaserte datamaskinen, 1954.

14. desember 2016 svarte Ola Nordal

Hei Lars. Takk for innspill! Jeg holder på med en komplett revidering av denne artikkelen og skal se på TRADIC. Beste hilsen Ola

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.