Dagligvareforretning, butikk som tar sikte på å dekke publikums daglige behov for matvarer, vaskeartikler, andre husholdningsartikler o.l. Forretningstypen og betegnelsen er av relativt ny dato. Fremveksten skyldes særlig ferdigpakking av varer i standardiserte kvaliteter og kvanta avpasset for detaljhandel (merkevarer), og fryselagring av varene i butikken. Det finnes (2004) ca. 4300 dagligvareforretninger i Norge.

Selve ordet tilsier at kundene besøker forretningen ofte, og den typiske beliggenheten for dagligvareforretninger har derfor vært spredt og i kort avstand til boliger. Forskjellige utviklingstrekk fra 1970-årene og fremover har påvirket dette. Tallet på hjemmeværende har gått ned, mens publikums bilbruk og mobilitet har økt. Samtidig har kundene fått bedre plass hjemme, samt langt bedre muligheter til selv å ta vare på matvarer (særlig ved hjelp av dypfrysing). Denne utviklingen har lagt grunnen for et helt annet handlemønster, der «daglig»-varehandelen ikke lenger er daglig, og der det handles i store kvanta fra stormarkeder med egen parkeringsplass.

Det har etter hvert utviklet seg forskjellige typer dagligvareforretninger. Lavprisbutikkene har gjerne et noe begrenset utvalg og mangler ofte ferskvareavdelinger, mens ulike stormarkeder og supermarkeder har større utvalg og er i ulik grad spesialisert innen kjøttvarer, fisk og delikatesser. Siden 1970-årene har innvandrere satt sitt preg på deler av dagligvarehandelen i de større byene; med et delvis særegent vareutvalg basert på egenimport har disse forretningene bidratt med en videreutvikling av dagligvarehandelen.

Et internasjonalt trekk innen dagligvarehandelen, som også gjenfinnes i Norge, er butikkjedenes økte betydning. Mens kjedene tidligere var løse, frivillige sammenslutninger, gjerne knyttet mot en felles grossist, utviklet det seg i 1980-årene fastere og mer forpliktende samarbeid innen flere kjeder, bl.a. kjennetegnet av sterkere bindinger mellom grossist og detaljist og av mer enhetlig butikkdesign, vareutvalg og priser. Forskjellige kjeder er samlet under felles eierskap. I Norge har det siden 1990-årene vært fire store aktører på dagligvaremarkedet: ICA Norge (bl.a. Rimi, Maxi og Ica), Coop (bl.a. Prix, Obs! og Mega), Reitangruppen (bl.a. Rema 1000) og Norgesgruppen (bl.a. Spar og Kiwi). De fire store har økt sin markedsmakt ved å knytte seg sterkere til grossister, utvikle egne grossistfunksjoner og også egne firma for produksjon og distribusjon av næringsmidler, og står i 2004 for omlag 99 % av dagligvareomsetningen i Norge. Samtidig er konkurransen på det norske dagligvaremarkedet blitt enda hardere med etablering av den tyske lavpriskjeden Lidl i 2004.

Om kjededrift og butikkdrift i alminnelighet, se for øvrig detaljhandel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.