dødsformodningskjennelse

Dødsformodningskjennelse er en rettslig avgjørelse som erklærer en forsvunnet person for å være død.

Når noen er forsvunnet under slike omstendigheter at det ikke er grunn til å tvile på at personen er død, kan tingretten straks treffe avgjørelse ved kjennelse om at personen skal regnes for å være død. Dette er bestemt i Lov om forsvunne personar § 8.

Hvis en person er forsvunnet under slike omstendigheter at vedkommende høyst sannsynlig er død, kan det etter lovens § 9 reises dødsformodningssak etter ett år fra det siste tidspunktet da man visste at personen var i live. Det kan likevel reises dødsformodningssak straks dersom personen forsvant i forbindelse med en naturkatastrofe, annen stor ulykke, krigshandling eller annen ytre hendelse som skapte stor livsfare, og det av den grunn er høyst sannsynlig at personen er død. I andre tilfeller hvor noen er forsvunnet kan det reises dødsformodningssak når det er gått fem år etter det siste tidspunktet hvor man visste at vedkommende var i live.

Sak kan reises av arvinger, ektefelle eller andre som har rettslig interesse i å få dødsformodningskjennelse, og anlegges ved tingretten på det sted hvor den forsvunne hadde sin siste bopel. Selv om den forsvunne ikke hadde sin siste bopel her i landet, kan sak reises dersom han har etterlatt formue her, men da bare med virkning for denne formuen.

Den forsvunne innstevnes til retten med minst tre måneders varsel, og retten skal av eget tiltak søke å skaffe opplysninger som kan sikre en riktig avgjørelse.

Sakskostnadene dekkes av staten, med mindre retten bestemmer at det skal dekkes av midlene til den forsvunne.

Kjennelsen skal enten gå ut på at den forsvunne formodes død, eller at kravet ikke tas til følge. Kjennelsen skal også nevne den dag som dødsformodningen skal regnes fra (dødsdagen).