Død. Fra Hans Holbein d.y.s tresnittserie Dødsdansen. Abbedisse hentes av Døden.

Fri. fri

Død, livets avslutning.

Oldtid. I hebreernes, persernes og arabernes kunst finnes ingen billedfremstillinger av døden. Egypterne kjente ingen personifikasjon av døden, men i Dødeboken ser man hvordan den avdøde mottas av sannhetens gudinne når han trer inn i domshallen, og hvordan gudene Horus og Anubis prøver hans hjerte på vekten, mens guden Thot står ferdig til å meddele resultatet til Osiris, som leder de 42 dommere.

Oldtidens grekere fremstilte døden (Thanatos) som sønn av natten og som bror av søvnen (Hypnos), i den eldre tid som en gutt med svart legeme (mens søvnens er hvitt), men i alminnelighet som en yngling, med senket eller slokt fakkel. Oftest er det sørgmodige ved tanken på døden i gresk kunst mildnet ved indirekte fremstilling av døden: den dødes avskjed fra familien eller den døde omgitt av det som var ham kjært i livet. Slik er det i maleriene på de hvite athenske gravlekyter (en slags flasker, se lekythos) og i relieffer på steler (gravsteiner). Skjeletter forekommer også i antikk kunst, men da ikke som personifikasjon av døden selv, men som representanter for de avdøde, således på fire sølvbegre fra omkring Kristi fødsel, funnet 1895 i Boscoreale ved Pompeii (nå i Louvre). Skjelettene er betegnet med navn på greske filosofer, diktere og kunstnere.

Middelalder. Med kristendommen forsvinner den forsonlige dødsfremstilling, og den får heslige attributter. Like til høymiddelalderen er imidlertid dødsfremstilling sjelden. I tidlig middelalder ble døden i virkeligheten skildret i dommedagsbildenes fremstilling av de salige som englene fører til himmelen, og de fordømte som går til helvete og pines av djevler, ofte avbildet i tympanon-feltet ved kirkens hovedinngang, f.eks. Autun, ca. 1130. I tilknytning til Apokalypsen og forskjellige bibelsteder og med tanke på livets avslutning som en høst, ble ljåen meget brukt som dødens attributt, således i freskobildet Dødens triumf (kort etter 1350) i Pisas Campo Santo. Døden gjengis der i skikkelse av en vinget, svartkledd kvinne, som med en stor ljå hugger inn på de intetanende mennesker. Fra slutten av 1300-tallet ble det meget vanlig å fremstille den døde på gravmæler som et innskrumpet lik, ofte halvt forråtnet eller som skjelett. Disse vitnesbyrd om forgjengeligheten var også bilder på døden i sin alminnelighet. Det samme gjelder de såkalte dødsdanser.

Renessanse og barokk. I reformasjonstiden spilte døden en stor rolle i kunsten. Dürer viser f.eks. snart døden som en av de fire apokalyptiske ryttere, snart med slanger snodd om halsen, åpenbart usynlig, på en mager hest, mens han holder timeglasset opp for ridderen ved siden av seg. Hos Hans Sebald Beham ledsager døden i narredrakt en dame som plukker blomster, mens Hans Baldung Grien lar døden som en tjener bære damens slep.

I barokken kunne døden bli gjengitt med krass naturalisme, f.eks. av Leal i hans bilde Finis gloriae mundi, hvor man ser de halvt oppløste lik av en biskop og en ridder i deres kister. Men døden kunne også gå inn i pompøse komposisjoner, f.eks. på Urban 8s gravmæle, hvor den som et vinget skjelett av bronse sitter på sarkofagen og skriver pavens navn inn i historiens bok. Tilsvarende teatralsk anvendelse var alminnelig i rokokkotiden. På Moritz av Sachsens gravmæle går dødens genius sørgende bort, mens Frankrike søker å hindre knokkelmannen i å åpne sarkofagen.

Kunsten etter 1800 viser tallrike fremstillere av døden. A. Rethel har gitt en moderne behandling av Holbein den yngres motiver, tresnittserien Auch ein Totentanz. Som knokkelmann eller levende lik møter vi døden hos Daumier; under 1890-årenes fin-de-siècle-stemning får den fornyet interesse som motiv slik man møter knokkelmannen hos f.eks. Klinger, Rops og Munch. Det mangler heller ikke på indirekte skildringer, f.eks. Bartholomés kjente Monuments aux Morts på Père-Lachaise i Paris.

I 1900-tallets fremstillinger av døden er det ikke lenger den personifiserte død, knokkelmannen eller det levende lik, vi møter, men den konkrete virkelighet sentrert rundt krigens ofre og redsler. Verdenskrigene og Vietnamkrigen har alle fått sine vitnesbyrd i den moderne kunst enten i objektiv, fortellende form eller som voldsomme protester. En av de mest gripende og urovekkende skildringer av døden i den første verdenskrig finner vi i Otto Dix' serie på 50 raderinger med tittelen Krigen (Der Krieg) fra 1924, skildringer som ofte er sammenlignet med Goyas Desastres de la Guerra (1810–16). Sterkere enn gjennom noen fotodokumentasjon skildrer Dix i sine raderinger krigens gru, drap og fysisk ødeleggelse av mennesker. Lignende skildringer av menneskelig lidelse og død som den annen verdenskrig brakte med seg, finner man i italieneren Zoran Musics tegninger og malerier fra Dachau konsentrasjonsleir.

Protestene mot krigens død og redsler er mange, med Picassos Guernica (1937) som den kanskje mest kjente. Hans landsmann, surrealisten Salvador Dalí, gir uttrykk for det samme i sitt bilde Forvarsel om borgerkrig (1936). Døden var også et stadig tilbakevendende tema i Rafael Canogars kunst fra begynnelsen av 1970-årene, der han protesterte mot Francoregimets bruk av vold. Liksom krig, vold og redsler gjennom massemediene er blitt en del av alles hverdag, er døden også et gjennomgående motiv i mye av vår tids kunst, gjengitt refererende, som gjennom en fjernsynsskjerm, uten kommentarer, av pop-kunstnere som Andy Warhol i hans Death and Disaster Series (1965), eller fylt av protest som hos Michael Rothenstein i hans Violence Series (1975).

I norsk etterkrigskunst har Arne Ekeland og Reidar Aulie brukt krigen og døden som motiv. Dessuten kan nevnes Håkon Blekens Fragmenter av et diktatur (1960–70) og Per Kleivas og Kjartan Slettemarks kraftige utfall mot Vietnamkrigen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.