Cubas kjøkken er en blanding av det spanske, afrikanske, og karibiske kjøkken. Søt, saftig karibisk frukt blandes med friterte, stivelsesholdige grønnsaker kalt viandas, ris, bønner og svinekjøtt. Den vanligste retten er ris med bønner, men best kjent i utlandet er nok helst det grillede smørbrødet «Cubaner», som er laget av bagett med stekt svinekjøtt, skinke, sterk sennep og sylteagurker.
Cuba er den største av de karibiske øyene og har et landområde som er like stort som de andre øyene til sammen. Det er to store fjellpartier på øya, men det meste av øya er slettelandskaper. Det tropiske klimaet og et rikt jordsmonn gjør det mulig å gro en rekke forskjellige avlinger, men de viktigste landbruksproduktene er sukkerrør, tobakk, sitrusfrukt, kaffe, ris, poteter og bønner.
Noen av disse landbruksproduktene er viktige eksportvarer for Cuba. Kina og Canada er Cubas viktigste eksportpartnere. På tross av et rikt jordsmonn er Cuba avhengig av å importere mye av den maten som konsumeres. Ris er en svært viktig del av Cubas kjøkken, og denne importeres fra Vietnam.
En annen, sterk innflytelse på det cubanske kjøkkenet i nyere tid er rasjoneringen, som har vært på plass siden Fidel Castro tok makten i 1962. Den månedlige matrasjonen inkluderer sukker, ris og bønner samt rundt en halv kilo kjøtt. De fleste familier sper på dette ved å ha egne frukttrær og ved å bytte eller kjøpe andre matvarer. Kjøttrasjonen er som regel svinekjøtt, noe som har ført til at cubanske matretter som tradisjonelt inneholdt oksekjøtt, nå lages med svinekjøtt. Eksilkubanere i Miami og New York City bruker fortsatt oksekjøtt i disse rettene.
Ris og bønner er en sentral del av den cubanske dietten. Disse blir tilsatt sofritto, som er sautert løk, hvitløk, tomat og noen ganger paprika
Cubas kjøkken tar utgangspunkt i karibisk matlaging, men er svært preget av spansk og til dels afrikansk innflytelse. Spesielt har Kanariøyene satt sitt preg på Cubas kjøkken, siden mange av slavene mellomlandet der. Dette ses best i mojo-sausen eller mojito-sausen (som ikke har noe med cocktailen mojito å gjøre) som svinekjøtt kokes i. Mojo lages ved å sautere hvitløk, paprika og kryddere som spisskummen og oregano i olje. Blandingen tilsettes deretter limejuice.
Svinekjøtt er det viktigste kjøttet i Cubas kjøkken, fordi svin er enkle å ale opp på små ressurser, sammenlignet med kylling eller oksekjøtt. Det er svært liten produksjon av oksekjøtt på Cuba, og i den grad oksekjøtt er en del av rasjonen, dreier det seg som regel om malt oksekjøtt spedd ut med tofu. Fisk er ett av Cubas viktigste eksportprodukter og er dermed ikke så vanlig i matlagingen lenger.
Ris og bønner er en sentral del av den cubanske dietten. Disse blir tilsatt sofritto, som er sautert løk, hvitløk, tomat og noen ganger paprika. Røde bønner brukes som regel i denne retten, som kalles congri på østre Cuba. En tilsvarende rett med sorte bønner er vanligst på vestre Cuba og kalles moros eller moros y cristiano. Viandas er også en viktig del av matlagingen. Dette er friterte, stivelsesholdige grønnsaker som potet, yuca, yams, søtpoteter, gresskar og kokebanan. Sammen med kjøtt og viandas utgjør dette formiddagsmåltid og middag.
Frokost består som regel av kaffe og brød.
Mange familier har frukttrær i hagen eller på balkongen for å spe på rasjonene. Dette er ofte mango, men det kan også være bananer, papaya, grapefrukt, pasjonsfrukt eller ananas.
Siden sukker er et viktig landbruksprodukt på Cuba, er de viktigste dessertene sukkerbaserte. Noen eksempler er rispudding, karamellpudding, karamellkake og hjemmelaget syltetøy og gelé. Svært få husholdninger har tilgang til stekeovn, og staten har distribuert husholdningsmaskiner som riskokere og elektriske trykkokere for å spare bruk av kokeparafin.
De vanligste drikkene er vann og sterk kaffe med mye sukker og uten melk. Ved spesielle anledninger drikkes også maltdrikker, øl og rom.
De fleste cubanere har ikke råd til å spise ute, og dessuten har de statlig eide hotellene og restaurantene en notorisk lav kvalitet og høye priser. Det ble imidlertid åpnet for private spisesteder i 1997, og dette førte til en oppblomstring av såkalte paladar, som tilbyr en begrenset cubansk meny i private hjem. Disse restaurantene har ofte to menyer: en med dyre priser for utenlandske turister og en med normale priser for cubanere. Innholdet på menyen er som regel det samme.
I tillegg har Cuba en rekke kinesiske restauranter som en følge av innvandring fra Kina på 1800-tallet. De kinesiske restaurantene er også begrenset av rasjoneringen og de importrestriksjonene som Cuba må leve med, men mange cubanere velger dette når de skal gå ut, siden prisene er rimelige og det er vanskelig å få tak i de nødvendige ingrediensene for å lage kinesisk mat hjemme.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.