crossbred

Norsk kvit sau (NKS) er den viktigste rasen i Norge med cirka 270 000 søyer, som er cirka 70 prosent av søyer i Norge. Dyrene har god fruktbarhet, og lammene vokser raskt. Ull inngår i avlsarbeidet og skal være fin uten marg og dødhår. Kvaliteten på ullen kan likevel utfordres ved at andre egenskaper vektlegges mer.

På slutten av 1800-tallet var norske sauer et utall av ulike blandinger. Det ble da satt i gang et systematisk arbeid for å få frem godkjente raser, og restene av den gammelnorske sauen (villsauen) ble bevart. Fire norske raser av crossbredtypen dannet til sammen utgangspunkt for NKS: sjeviot, dala, rygja og steigar. I dag er disse fire rasene igjen blandet, og det er lite igjen av dem. De aller fleste crossbredsauer i Norge i dag omtales bare som Norsk kvit sau, eller NKS-sau.

Det finnes 1000 søyer av dalasau i Norge, og rasen regnes som truet og bevaringsverdig. Dala er en krysning av gammelnorsk sau og flere nyere engelske raser. Rasen var utviklet i Sogn og på Voss og ble en periode kalt vossasau. Senere ble den blandet med lignede sau fra flere steder i landet og populær i innlandsbygder. Dala er en storvokst sau, der voksne søyer veier mellom 80 og 100 kg. Den har jevn og hvit ull.

Rygjasau er en norsk crossbred. Den er litt mindre og ikke så grovbygd som dalasau. Sauen kan ha svarte flekker i ansiktet og på beina. Det finnes cirka 2520 rygjasøyer i Norge, og rasen regnes for å være truet og bevaringsverdig.

Ullen er finfibret, og selv om den er en crossbred, kan den minne om litt grovere europeisk merino. Den er et resultat av en krysning mellom den de stedegne spælsauene og en rekke ulike importerte sauene av raser som leicester, sutherland, southdown og merino. Rygja er et resultat av arbeid som startet i i Rogaland i 1907 for å få frem «lønnsomme blandingstyper». Rygja har glansfull ull, god melkeevne og er gode til å utnytte fjellbeitene. Mellom 1912 og i 1924 ble rygja offisielt en egen rase. Fra 2018 har Norsk genressurssenter registrert truede saueraser, og rygja er en av dem.

Steigar er en nordnorsk crossbredrase. Det finnes i dag cirka 1100 søyer av steigar igjen. Den er kjent for fin hvit ull. Den har sin opprinnelse fra Steigen i Nordland, og det var et stort lokalt arbeid på 1880-tallet som la grunnlaget for rasen. Bønder der kjøpte inn sutherland-værer og -søyer (en rase som også kalles nord-skotsk sjeviot) og krysset disse med gammelnorsk spæl, som inntil da hadde vært den mest vanlige sauen i nord. Senere krysset de også inn leicester. Ullmengde var en viktig del av dette, men også størrelsen på sauene.

Ulltypen er god og opprinnelig noe kortere enn dala- og rygjaull. Det var først i 1954 at steigarsauen ble godkjent som rase, da var den utbredt i Nordland, Troms og deler av Trøndelag. Steigar dannet grunnlaget for Norsk kvit sau, og avlsarbeidet opphørte rundt 2000. I 2008 ble det igangsatt en kartlegging av det som var igjen av steigar, og rasen ble erklært bevaringsverdig. Dette er en rolig og produktiv sau med gode moregenskaper. Søyene veier 70–80 kg.

Grå trønder er en av de eldre norske sauerasene, trolig med aner fra middelalderen. Rasen regnes som en crossbred. Rasens historie er ikke klarlagt, men den inneholder noe merino. Det er flere teorier om når og hvordan dette skjedde. I rasemiksen er også noen av de eldre norske rasene. I dag finnes det cirka 1600 søyer av grå trønder i Norge.

Grå trønder har en jevn crossbredull i et utall ulike grånyanser. Ullmeleringene er naturlig veldig rike, men hver fell må sorteres på farge hvis garnet skal få fram de mange fargenyansene.

Rett etter andre verdenskrig var denne rasen populær fordi fargestoffene da var rasjonerte. Da rasjoneringen ble opphevet, dalte interessen. Den var regnet som utdødd da noen få dyr dukket opp i Tinn Austbygd i Telemark tidlig på 1990-tallet. Noen ble også funnet på Smøla. Det er i Trøndelag at denne rasen fikk oppsving, og sentralt i arbeidet var Selbu spinneri, som også leverer garn av grå trønder.

Ullen skal være svart på buk, bein og hode, stålgrå på ryggen og sidene, og under hvert øye skal det være en hvit dråpe. Halen er halvlang, som gir mening i at den er en krysning mellom spæl (kort hale) og de langhalede rasene. Fargene vil variere med besetning, men også med klima og beitegrunnlag.