Omslag til grammofonplate (kassett, CD). De tidligste plateomslagene var av papir med hull i midten til informasjonen på plateetiketten. Noe før 1920 ble innspillinger av klassiske musikkverk solgt i bøker (album) med lommer for flere plater. I slutten av 1930-årene fikk slike album bilder på forsiden; herfra stammer dagens covere. I 1950-årene begynte man å legge mer vekt på en artistisk utforming av covere, spesielt for jazzplater. Disse fikk et moderne preg som skulle passe til den livsstilen musikken ble sett som en del av.

Først i 1960-årene ble pop og rock distribuert som LP-plater i større stil, og platecovere ble en del av den voksende popkulturen, der London og California var sentre. Mot slutten av tiåret var surrealisme, mystikk, science fiction og psykedeliske fantasier karakteristiske elementer i det som etter hvert ble kalt coverkunst. Det kanskje mest kjente coveret fra denne perioden er det Peter Blake og Jann Haworth laget til The Beatles' LP Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band i 1967.

I de senere årene har man både sett videreføringer av og reaksjoner mot det som ble gjort i 1960-årene, fra bruk av stramme typografiske virkemidler og artistportretter til fantasifulle visuelle effekter med elementer fra skrekkfilm og mykporno. Det som imidlertid er felles for det beste innen denne spesielle kunstarten, er utforminger som formidler noe av platenes innhold og senere supplerer musikken visuelt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.