commando

Betegnelsen commando (kommando) ble først kjent fra Boerkrigene i Sør-Afrika (1880–1881 og 1899–1902). Boerne hadde lenge brukt kommando for å betegne løst organisert milits, i form av selvstendige, mindre grupper væpnede frivillige. Under Boerkrigene ble en gruppe militssoldater til hest organisert i en enhet kalt kommando, og begrepet ble tatt inn i engelsk språkbruk – og etter hvert i britisk militær praksis.

Statsminister Winston Churchill bidro under andre verdenskrig til å utvikle commando som en militær enhet og taktikk. Slike ble organisert fra 1940, fra 1941 under betegnelsen commando.

En rekke land, på begge sider – og både i Europa og Asia – etablerte egne commandoavdelinger under andre verdenskrig. I Storbritannia ble flere slike avdelinger med allierte soldater i eksil opprettet, og inngikk i det britiske forsvaret. Allerede i 1940 ble de første "selvstendige kompanier" opprettet som commandoavdelinger innenfor den britiske hæren. Én av disse var Norwegian Independent Company 1, best kjent som Kompani Linge.

Disse avdelingene utviklet seg i løpet av krigen til veltrente, spesialutdannede enheter med håndvåpen, skikket for offensive formål, med landgang og overfall eller sabotasje, og til å etablere brohode ved større landgangsoperasjoner.

Styrker fra Kompani Linge foretok, sammen med britiske commandos, flere ilandstigninger på norskekysten. Blant kjente commandoraid i Norge under krigen er Måløyraidet og Lofot-raidene i 1941. Medlemmer av Kompani Linge sto også bak den internasjonalt kjente tungtvannsaksjonen på Rjukan i 1943.

Flere norske commandosoldater deltok i erobringen av den nederlandske øya Walcheren i 1944. Dette var kamper av avgjørende betydning for frigjøringen av Vest-Europa mot slutten av andre verdenskrig, etter den allierte landgangen i Normandie.

Under andre verdenskrig opprettet US Marine Corps (USMC) egne commando-bataljoner, mens US Army etablerte Army Rangers etter mønster av de britiske commandoavdelingene.

• jeger
• Forsvarets spesialstyrker