klakør

Praksisen stammer fra antikken, hvor produsenter av teaterforestillinger og offentlige talere bestilte og organiserte applaus. På 1700- og 1800-tallet ble praksisen satt i system, særlig i Paris, men også i England, i teater- og operaforestillinger. Lederne for de organiserte klakørene hadde stor makt gjennom oppdrag og faste betalinger. Tjenestene de tilbød omfattet ikke bare applaus, men også latter, tilrop og andre følelsessuttrykk.

På norsk og dansk har den bokstavelige oversettelsen «klapper» også vært brukt, blant annet i forbindelse med teaterslag på norske scener. Det gjelder for eksempel det såkalte Campbellerslaget i 1838, hvor tilhengere og motstandere av Henrik Wergeland (forfatter av stykket Campbellerne) ble kalt henholdsvis «klappere» og «pibere». Johannes Ewald skrev i 1771 en satire kalt De brutale Klappere. Han oppfattet praksisen som destruktiv og intolerant, ment for å terrorisere meningsmotstandere og ødelegge forestillinger gjennom klakørvesenet.

Praksisen forsvant parallelt med endringer i reglene for adferd i teatret ut over 1800-tallet.

I moderne språk brukes betegnelsen klakør stort sett i overført betydning, i politikk, offentlig debatt og så videre. Da betyr det, i negativ forstand, en uselvstendig og servil tilhenger.

• teater
• norsk teaterhistorie