Chakma, folkegruppe som holder til i de sentrale og nordlige delene av Chittagong Hill Tracts (CHT); regnes som den største etniske minoritetsgruppen i Bangladesh. Nøyaktige folketellinger mangler, men ifølge befolkningstall fra 1991 bor det rundt 253 000 chakmaer i Bangladesh. Mer enn 90 prosent holder til i distriktene Rangamati og Khagrachari. Det bor også rundt 100 000 chakmaer i India, hovedsakelig i statene Arunachal Pradesh, Mizoram og Tripura. De første nedtegnelser av chakmaer i CHT går tilbake til omtrent år 1550, og ble foretatt av en portugisisk karttegner ved navn Lavanha. Det er to hovedteorier om chakmafolkets opprinnelse. Begge anser dem som innvandrere til sitt nåværende hjemland. Den mest sannsynlige teorien knytter chakmafolket til sentrale Myanmar og staten Arakan, og til grupper som Sak (Chak, Thek) som holder til både i Chittagong-områdene og Arakan. Den andre teorien knytter dem til Champaknagar i Nord-India, men denne anses som mindre sannsynlig på grunn av manglende historiske bevis.

Chakmafolket snakker et eget språk, som minner en del om bangla (bengali) slik det snakkes i Chittagong. Både bangla og chakma tilhører den indoeuropeiske språkgruppe. Chakma har også eget skriftspråk. Dette er i dag lite brukt, da språket nå hovedsakelig skrives med bangla bokstaver. Kunstneriske uttrykk inkluderer alt fra folkefortellinger (genkhuli-sangere) til moderne poesi og malerier. Chakmaer flest er buddhister, og følger ikke de samme strenge restriksjoner angående mat og kjønnsdeling som sine bengalsk-muslimske naboer. Arv regnes på farssiden. Gruppen er delt i to hovedklaner (ghojas), som igjen er delt i flere underklaner. Ekteskap mellom medlemmer av samme underklan er forbudt. Normalt anses far som familiens overhode, men både mor og eldste sønn har fremtredende roller. Chakma Raja er chakmafolkets overhode. Han assisteres av såkalte hedmans og karbaris i sine oppgaver som skatteinnkrever og ordensmakt i sitt område.

Tradisjonelt er chakmafolket jordbrukere med vekselbruk (jum) som hovednæring. Arealer rundt landsbyene ble ryddet og dyrket så lenge jordsmonnet tillot det, og forlatt og erstattet når næringsgrunnlaget i jorden ble for dårlig. Følgelig hadde de også et velutviklet landrettighetssystem meget annerledes fra det som eksisterte i lavlandet, hvor plogdyrking var utbredt. Helt tilbake til britisk herredømme i Bengal har det vært gjort gjentatte forsøk på å avskaffe vekselbruk i CHT til fordel for plogdyrking, men med varierende resultat. Ironisk nok var alternative dyrkingsmetoder i ferd med å ta over for vekselbruk da Karnafuli-dalen i 1960 ble oversvømmet som en del av Kaptai-vannkraftprosjektet i Rangamati. Rundt 100 000 mennesker, for det meste chakmaer, ble tvunget på flukt fra vannet, mens kompensasjoner i form av penger og arealer var begrenset. Mange flyktet til India, og de som ble igjen, så ingen annen utvei enn å gjenoppta vekselbrukene. Mange av dem som ble tvangsflyttet på grunn av demningen ble tvunget til å flytte igjen på 1980-tallet som følge av myndighetenes bosettingspolitikk, der familier uten urfolksbakgrunn ble flyttet til CHT. Myndighetenes manglende respekt for CHT-folkets rettigheter førte til slutt til væpnet konflikt mellom bangladeshiske styrker og lokalbefolkningen. En fredsavtale ble i 1997 undertegnet av den bangladeshiske regjering og CHT Forente Folkeparti (Parbatya Chattagram Jana Sanghati Samiti) hovedsakelig ledet av chakmaer, men kampen om landrettigheter fortsetter.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.