cessio legis

Cessio legis er at en fordring går over fra en fordringshaver (kreditor) til en ny fordringshaver, uten at det har funnet sted noen ordinær overdragelse av kravet (cesjon), eller noen annen ordinær rettsovergang (for eksempel arv). Man taler iblant om at overdragelsen skjer «i kraft av loven».

Uttrykket er et opprinnelig romerrettslig uttrykk for at et krav gikk over på en ny fordringshaver i kraft av loven.

I dag sies det iblant at cessio legis har en uklar status mellom å være en selvstendig begrunnelse for at en person trer inn i en annens krav, eller om det er en beskrivelse av de rettsvirkninger som oppstår ved at en person trer inn i en annens krav. Ofte går det ut på ett om man ser det på den ene eller den andre måten.

Noen eksempler på situasjoner hvor man i dag bruker begrepet cessio legis er:

• i kausjonsretten: det fenomen at en kausjonist som har innfridd hoveddebitors forpliktelse overfor kreditor, trer inn i kreditors fordring mot hoveddebitor.
• ved intervensjonsbetaling (frivillig betaling av en annen persons gjeld eller betaling uten rettslig plikt): i de tilfeller intervensjonsbetaleren har regressrett mot den egentlige skyldneren, passer betegnelsen cessio legis godt på regresskravet.
• et forsikringsselskap som har dekket en skade, trer automatisk inn i forsikringstakerens krav på skadevolderen (se lovregulering i skadeserstatningsloven § 3-7, § 4-3 og § 4-4).