celle (cellens utvikling)

Celler dannes ved deling av allerede eksisterende celler (celledeling), og alle celler, både i organismer og i kultur, gjennomgår følgende faser: vekst, differensiering, likevektstadiet, alderdom, død og oppløsning. Deling og ny vekst av cellen betyr tydeligvis en fornyelse som hindrer alderdom. Cellen som er i kontinuerlig deling – enten encellede organismer eller grupper av celler i et individ – får ingen alderdomstegn.

Vi vet mindre om cellers normale alderdom og død, enn om de sykelige (patologiske) celleforandringene som skjer med cellen etter bestemte påvirkninger, for eksempel giftstoffer, unormale stoffskifteprodukter, bestråling og infeksjon.

Det er ikke en direkte sammenheng mellom cellens alderdom og død og organismens alderdom og død. Gjennom hele organismens liv er det celler som eldes og dør, og som i de fleste tilfeller blir erstattet av nye celler. Nervecellene er et unntak, ettersom de ikke har evne til videre deling. Når en celle eldes, skjer det en rekke strukturforandringer. En av de mest påfallende endringene (hos pattedyr), er ansamlinger av pigmenter i nerveceller og hjertemuskelceller. Man antar at denne opphopningen har sammenheng med cellens vanskeligheter med å skille ut tungtløselige substanser, og at dette er en viktig faktor i alderdomsprosessen. Det skjer også en opphopning av uorganiske stoffer, særlig kalsium, og det er en økning i kolesterol og uløselige proteiner. Andre aldersforandringer er akkumulering av fettdråper og en generell minskning av cellens volum. Mange enzymsystemer fungerer dårligere med økende alder.

At individet dør betyr ikke umiddelbart at alle celler dør. Luftrørepitelets flimmerhår fortsetter å bevege seg i lang tid etter at hjertet har stoppet, og de hvite blodceller fortsetter sine amøboide bevegelser. Hos laboratoriedyr har man funnet at celler kan være levende i 120 timer etter at dyret er dødt. Fra transplantasjoner vet vi at vev fra en død organisme har evne til å leve videre i en annen organisme eller i en vevskultur.

Celledød kan enten skyldes skade fra omgivelsene (kjernen skrumper og vil farges kraftigere i preparater, og cellens funksjon opphører), eller den kan være kontrollert av cellens egne gener, såkalt apoptose (programmert celledød); kjernen løser seg da opp i små fragmenter.

Cellens funksjoner og struktur styres av en rekke gener som etter hvert er kjent, blant annet genene som styrer cellesyklus.