Man skiller mellom prokaryote og eukaryote celler. De prokaryote (bakterier og blågrønnalger) er betydelig mindre enn de eukaryote. Videre mangler de en avgrenset cellekjerne samt flere av de strukturene man finner inne i eukaryote celler. De eukaryote cellene utgjør byggestenene i de aller fleste levende organismer, og deres bygning er beskrevet nedenfor.

De fleste celler er små, vanligvis 10–100 μm i diameter. Men noen er store nok til at man kan se dem med det blotte øyet (f.eks. en del eggceller). Celler eksisterer i et utall varianter, som fyller ulike spesialfunksjoner og har store bygningsmessige variasjoner. Men til tross for dette er det store likheter i grunntrekkene. Cellens samlede materie kalles protoplasma, som videre inndeles i cellekjernen og cytoplasmaet. De kjemiske prosessene i en celle foregår på bestemte steder, i såkalte organeller, som dermed har ulike funksjoner.

Ytterst har cellen en ca. 10 nm tykk hinne, cellemembranen (plasmamembranen). Den er bygd som en flytende mosaikk av fettstoffer og proteiner i stadig bevegelse. Den kontrollerer transporten av stoffer ut og inn av cellen, dels ved osmose ved at membranen er semipermeabel (halvgjennomtrengelig), men vesentlig ved aktive transportmekanismer. Stoffer kan også komme inn i cellen ved at en lokal innbuktning av membranen omgir det som skal tas opp, enten det er væske (pinocytose) eller partikler (fagocytose). Opptatt substans kan lagres i cellen og senere brytes ned til stoffskifteprodukter som cellen kan bruke. Overflødige stoffer kan avgis fra cellen ved at membrankledde blærer som inneholder stoffene, forenes med cellemembranen og deretter tømmes i cellens omgivelser. Cellen kan øke sin overflate enormt ved utbuktninger, mikrovilli, og kan dermed lettere suge opp store mengder væske. Celler kan også knyttes sammen ved forankringstråder, desmosomer. Dette er av særlig betydning f.eks. i hudceller.

I cellemembranen finnes porer bygd opp av spesielle proteiner (connexiner). De står i kontakt med tilsvarende porer i naboceller og er viktige for kommunikasjon av stoffer mellom celler.

Cytoplasmaets grunnsubstans (cytosol) omgir celleorganellene, og i denne finnes proteiner, ribonukleinsyrer, fettstoffer, karbohydrater, aminosyrer og salter, samt for en vesentlig del vann. Alle stoffene i cellen er ordnet og lokalisert på bestemte måter, så bestemt at de prosesser som foregår ikke uten videre kan sammenlignes med det som skjer i vandige løsninger i et reagensglass. Dette gjelder også grunnsubstansen.

Cellekjernen er avgrenset fra cytoplasmaet ved en dobbeltmembran (kjernemembranen), som har mange porer. Til den indre delen av denne er kromosomene festet. Hvert kromosom består av et eneste DNA-molekyl (deoksyribonukleinsyre, selve arvestoffet), og molekylet kan være flere centimeter langt. DNA i kjernen er modell for produksjon av høymolekylære ribonukleinsyrer (mRNA – messenger-RNA, budbringer-RNA), som transporteres ut av kjernen. I kjernelegemet (nucleolus) samles det RNA som skal brukes til proteinproduksjon.

Ribosomene ser ut som små korn, ca. 15 nm i diameter og består av ribonukleinsyre og protein. De er små fabrikker for produksjon av protein (se proteinsyntese). Ribosomer finnes fritt i grunnsubstansen eller knyttet til veggene i et membransystem, det endoplasmatiske retikulum, som består av tynne kanaler forbundet med hverandre.

Golgilegemet (golgiapparatet) består av et system av flate eller skålformede hulrom dannet av parallelle lag av membraner, som kan ligne endoplasmatisk retikulum, men som aldri bærer ribosomer. Golgilegemet fungerer som «pakkesentral» for produkter som skal ut av cellen, og er særlig velutviklet i celler som lager sekreter. Her bygges også opp store karbohydratmolekyler.

Sfærosomer dannes ved avsnøring fra det endoplasmatiske retikulum. De er vanlige i planteceller og inneholder enzymer som kan syntetisere fett. De kan svulme opp til oljedråper eller fettlegemer.

Lysosomer er omgitt av en enkel membran og inneholder enzymer som kan spalte nukleinsyrer, proteiner og karbohydrater. De er cellens renholdsverk og bryter ned gamle celleorganeller såvel som fagocytert materiale fra omgivelsene.

Mitokondrier er pølseformede legemer, 0,5–1 μm i diameter og med lengder fra 0,5 til 7 μm. De har en ytre, enkel membran og en indre som danner buktninger, cristae, inn mot midten omtrent som spanske vegger. Midten er fylt med en finkornet masse, matriks. I mitokondriene lages energirike forbindelser. Respirasjonsenzymene er ordnet slik at deler av respirasjonsprosessen foregår i matriks (sitronsyresyklus), andre deler i cristae (cytokromsystemet).

Plastider er typisk for planteceller. De blir til som protoplastider ved avsnøring fra cellekjernen eller fra allerede eksisterende plastider, og kan utvikle seg til leukoplaster (hvitkorn), kloroplaster (grønnkorn) eller kromoplaster (fargekorn). Leukoplasterne er fargeløse, runde, ovale eller stavformede korn i plantenes fargeløse organer, f.eks. vekstpunkter, frø, underjordiske deler. I lagringsvev danner leukoplasterne stivelse og utvikler seg til stivelseskorn. Kloroplasterne er hos alger store legemer (kromatoforer), hos høyere planter små kule- eller linseformede korn med en diameter på 2–5 μm. De atskiller seg fra leukoplasterne ved å ha lameller som inneholder klorofyll, men leukoplasterne kan omdannes til kloroplaster, f.eks. hos poteter i lys. I kloroplasterne finnes alle enzymer som er nødvendige for fotosyntese og karbondioksidassimilasjon. Kromoplaster er omdannede kloroplaster, hvor klorofyllet nedbrytes og plastiden fylles med karotenoider (gule eller røde fargestoffer).

Vakuoler er væskefylte blærer i cytoplasmaet. De er omgitt av en membran, og særlig i planteceller blir de store og fyller det meste av eldre celler.

Flageller (svingtråder) og cilier (flimmerhår) er bevegelige utbuktninger av cellemembranen, og inneholder en grunnsubstans samt 9 perifere og 2 sentrale rør (mikrotubuli). Bevegelsen skyldes sammentrekning av proteiner i de perifere rørene. Flagellen eller cilien dannes fra et basallegeme.

Centrosomet inneholder to centrioler som står vinkelrett på hverandre. Hver centriol består av 9 tredobbeltrør som sammen danner en sylinder med en diameter på 150 nm og en lengde på 500 nm. Centriolene ser ut til å organisere dannelsen av mikrorør (mikrotubuli) med bevegelsesfunksjon i forbindelse med celledelingsapparatet eller flageller og cilier eller andre mikrotubuli i cytoplasmaet.

Celler i delingsvev, f.eks. i vekstpunkter og vekstlag hos planter, i kimlag og embryonalvev hos dyr, har cellens alminnelige bygning uten å være spesielt utformet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.