båtgraver

Båtgraver er en gravform som er kjent særlig fra Skandinavia i yngre jernalder og vikingtid (perioden omkring 700–1000), men som forekommer for eksempel på Bornholm allerede i romertid (0–400). Gravskikken kjennetegnes av at større eller mindre båter ble benyttet som gravgjemme, eller et særlig gravkammer ble reist om bord i båten. Store båtgraver kalles skipsgraver, og disse finnes fra 600-årene av i et begrenset antall.

Større samlinger med båtgraver finnes blant annet ved Vendel og Valsgärde i Uppland, Sverige, samt på Kaupang i Vestfold og i Spangereid i Agder. Båtgravskikken forekommer i vikingtiden også i et større nord-europeisk område fra Island og Skottland i vest til Baltikum og Russland i øst.

Nesten åtti prosent av de kjente båtgravene er datert til vikingtid. Av disse er to av tre fra Norge. Brorparten av de daterte båtgravene i Norge er yngre enn rundt 700 evt., mens det tidsmessige tyngdepunktet i Sverige, England og Finland er noe eldre. I Norge opptrer båtgravene helst sammen med andre graver, enten på gravfelt eller i nærheten av samtidige graver. Gravutstyret kan variere fra svært rikt til heller fattig. Båter eller deler av båter er videre funnet i ulike typer av graver: kremasjoner (branngrav) og jordfestegraver, på gravfelt eller alene, i storhauger og under flat mark. Generelt utgjør båtgravene kun et lite mindretall av de samtidige gravene i et gitt område. Begravelse i båt er som regel brukt for voksne personer av begge kjønn.