byråkratipolitikk (internasjonal politikk)

Byråkratipolitikk er et forskningsperspektiv i studiet av utenrikspolitikk som ble utviklet av Graham Allison og hans medarbeidere fra slutten av 1960-tallet.

Byråkratipolitikk var ett av de perspektivene som Allison brukte til å demonstrere et hovedpoeng i artikkelen om Cubakrisen fra 1969, nemlig at en stat ikke uten videre kan antas å være en enhetlig aktør i utenrikspolitikken. Dette var på den tiden en overraskende konklusjon.

At stater er enhetlige aktører - at alle statens representanter følger regjeringens ledelse og direktiv - var noe regjeringer for det meste tok for gitt. Dessuten hadde spillteoriens økende anseelse i studiet av internasjonal politikk medført at IP-forskningen ofte lånte spillteoriens forutsetninger. En av disse var at aktører er enhetlige. Det var derfor også et vanlig premiss for de beslutningsstudier av utenrikspolitikken som ble utført på 1950- og 1960-tallet.

Det Allison fant var at den utenrikspolitiske beslutningsprosessen, heller enn én samlet aktør, var et kompleks av mange aktører (departementer, direktorater, andre forvaltningsenheter) som - samtidig som de utførte utenrikspolitiske oppgaver - konkurrerte med hverandre om ressurser og makt. Dermed var enda en antagelse lånt fra spillteorien undergravet, nemlig den at stater kunne antas å være rasjonelle aktører som hadde klart prioriterte målsettinger og handlet deretter.

Statens ramme rundt de byråkratiske aktørene er dermed ikke best beskrevet som et styringssystem, snarere som en kamparena.

Mottoet for byråkratiperspektivet var - i Allisons formulering - "where you stand depends on where you sit", en ironisk vridning av tanken om at en tar standpunkt til saker på sakenes iboende meritter. Hva saken egentlig dreide seg om fikk ofte liten betydning for beslutningen.

Dette ble da også et fruktbart utgangspunkt for en lang rekke senere statsvitenskapelige studier, herunder den første norske maktutredningen (se for eksempel Lægreid & Olsen, 1978).

Selv om den byråkratipolitiske tilnærmingen således allerede var presentert av Graham Allison i studien av Cubakrisen, viste Morton Halperin, en tidligere kollega av Allison fra Harvard, i større empirisk detalj hvilken betydning den hadde og hvilke mangfoldige former den kunne ta i praksis. I Halperins bok (1974) var tilnærmingen integrert i en studie av ABM-beslutningen fra 1967 og fremover (avtalen mellom USA og Sovjetunionen om et anti-missilsystem).

At Halperin allerede var et kjent navn fra mange oppdrag i USAs utenriks- og sikkerhetspolitiske forvaltning og dermed hadde bred praktisk erfaring om temaet, bidro nok til å gi det byråkratipolitiske perspektivet større anseelse.