Buste er først og fremst kjent gjennom uttrykket be buste, dvs. be (om gaver) til bustad, hjelp til å sette bo. Det var en institusjonalisert form for tigging som nygifte gjennomførte for å skaffe seg mat, utsæd og annet de trengte før de hadde fått sin egen avling. På Østlandet ble skikken kalt munke. Denne benevnelsen kan kanskje skrive seg fra middelalderens tiggermunker. Å be buste var et uttrykk for solidariteten i det gamle bondesamfunnet.
Bryllupet stod gjerne midtsommerstid, og de nygifte gikk helst bustegang om høsten når den nye avlingen var i hus. Ofte var simonsmesse, 28. oktober, regnet som rette tid for bustegang.
Brudefolket hadde på seg sine beste klær når de gikk bustegang. De fleste gikk til fots, men de kunne også ro eller bruke hest og vogn. Noen hadde med seg en lånt stav med sølvhåndtak for å vise hvilket ærend der de var ute i. Det kunne også være at ekteparet fikk to menn til å gå for seg. Stundom gikk brudgommen alene, eller han hadde med seg en mann til å bære. Gikk bruden, hadde hun med seg en eldre mann eller kvinne.
Bustefolket dro fra hus til hus i grenda. De skulle ikke gå inn noe sted, og de ble heller ikke budt mat. Vanligvis var det ikke nødvendig å si noe, naboene skjønte hensikten med besøket. Noen steder sa man fram et fast formular som for eksempel: "Bustemannen og bustekona er ute og bed i buste, i Guds navn."
I buste ble det ikke gitt penger eller husdyr. De vanligste gavene var korn, lin, hamp, ull og matvarer. Var det tale om nyryddingsfolk, kunne utstyr og redskap komme godt med. Bruden kunne få kjøtt, flesk og egg. Utstyr til kjøkkenet eller sengetøy kunne også bli gitt i buste. Uttrykk som "det er alt ganglig for bustemannen", sier noe om at behovet kunne være stort.
Mye tyder på skikken med å be buste utartet over tid. Opprinnelig var det nok fattige som tok runden, men etter hvert ble det til at alle gjorde det. Hvis man også utvidet det geografiske området, ble det etter hvert motstand mot skikken. Allerede i 1786 kom det et forbud i Christiansand stift, mens man i Bjerkreim i Rogaland måtte vente til 1854 før man fikk et lignende forbud. Skikken holdt seg lengst på Vestlandet. De aller fleste steder tok skikken slutt i løpet av 1800-tallet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.