Sanchi stupa
Sanchi stupa i India, fra tre hundre år før vår tidsregning, står på Unescos verdensarvliste.

De første buddhistiske munkene bodde ikke i klostre, men vandret omkring uten fast bopel. Bare i regntiden samlet de seg i huler eller små hytter. Allerede på keiser Ashokas tid (200-tallet fvt.) var imidlertid munkene etablert i permanente klostre, og fra de første århundrene etter vår tidsregning finner vi klostre og templer hogd inn i klippevegger en rekke steder i Nord-India (Ajanta, Bhaja, Ellora, Karli, Nasik og så videre). Mønsteret er åpenbart frittstående bygninger, og man finner imiterte treribber som skal gi inntrykk av å bære takhvelvet. Med sine skip, avdelt ved søylerader, og sin apsis (ofte med en liten stupa) minner de sterkt om hellenistiske basilikaer, men den historiske sammenhengen er usikker.

Fra senere epoker er det bevart rester av frittliggende klostre, bygd i murstein, blant annet Nalanda og Sarnath. Nalanda, som ligger i delstaten Bihar, var nærmest et universitet med flere hundre lærestoler og tusener av studenter. Også frittliggende templer ble bygd, for eksempel i Buddh Gaya, det eneste buddhistiske tempelet som er bevart i India (utenom Himalaya-områdene) til i dag.

Stupa

Stupa
Stupaer i Mongolrikets gamle hovedstad Karakorum, ca. 1250.

En egenartet type byggverk som er karakteristisk for buddhistisk arkitektur i hele Asia, er den såkalte stupaen. I sin enkleste form er dette en kjegleformet jordhaug, omgitt av et gjerde. Opprinnelig kan stupaen ha fungert som gravhaug, men etter hvert ble den betraktet som et symbol for Buddha og hans nirvana. De eldste bevarte stupaene er Bharhut fra 100-tallet fvt., og den noe senere Sanchi. Også i Sarnath ved Varanasi og i Nalanda finnes godt bevarte stupaer. Både samtidige beretninger og den buddhistiske litteraturen vitner om at stupaene var viktige kultsentre og pilegrimssteder.

De opprinnelig enkle jordhaugene ble etter hvert dekket av stein og hvitkalket på utsiden. Senere ble de dekorert med relieffer og medaljonger, og reist på sokler og terrasser med tallrike nisjer som inneholdt buddhafigurer. Slik kunne stupaen uttrykke en komplisert kosmologisk symbolikk (Borobudur), og bli et bilde på det kosmiske verdensfjellet eller på kosmos i sin helhet. I denne formen fikk stupaen stor utbredelse: på iransk område, på Sri Lanka (Polonaruwa, Anuradhapura) og i Myanmar og Thailand, der den fremdeles spiller en viktig rolle i det religiøse liv. Også tantrismens kosmologiske diagrammer lot seg identifisere med stupaens grunnplan, noe som er typisk for Tibet og Nepal. De to store stupaene ved Katmandu – Svayambhunath og Bodhnath – tiltrekker seg fremdeles tusener av pilegrimer.

I Øst-Asia

I Øst-Asia (Kina, Korea, Japan) fikk stupaens spir en så sterk betoning at resten av byggverket etter hvert forsvant helt. Resultatet var den såkalte pagoden, som kan rage opptil 60 meter til værs. Et kjent eksempel er Horyuji (Nara, Japan, 600-tallet). Både i Kina og Japan finner vi en buddhistisk tempelarkitektur som har tilpasset seg nasjonale tradisjoner, for eksempel templene i Kyoto (1200–1300-tallet).

I Tibet

I Tibet utviklet det seg en rik arkitektur, dels i form av større og mindre klostre der den særpregede tibetanske stilen med massive, skrånende vegger dominerer, dels i form av stupaer som videreutvikles til templer i flere etasjer. Veggene i hver etasje er dekket innvendig med fresker der hele den tantriske buddhismens gudeverden er avbildet. Særlig berømt er stupaen i Gyantse (Sentral-Tibet, 1500-tallet).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fisher, Robert E. 1993. Buddhist art and architecture, isbn 0-500-20265-6

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg