Ifølge buddhistisk tradisjon skal Buddhas disipler ved hans død i 485 f.Kr. ha samlet seg til det første buddhistkonsil i Rajagriha, hovedstaden i Magadha-riket. Ved den anledning ble den buddhistiske lære rekapitulert og samlet i kanoniske skrifter. Enten denne «urkanon» var muntlig eller ble nedskrevet, må den ha vært på Buddhas eget språk magadhi. I alle fall er den gått tapt. Bare språklige formuleringer på magadhi i enkelte senere buddhistiske skrifter røper dens eksistens.

Buddhistiske tekster nevnes i en Ashoka-innskrift fra 200-tallet f.Kr. Dette tyder på en fast tradisjon på den tid da Ashoka sendte misjonærer til Sri Lanka, som ble et tilholdssted for buddhismen og et utgangspunkt for misjon til andre land, i f.eks. Myanmar. Denne tidlige formen for buddhisme er representert i theravada-skolens samlinger av kanoniske skrifter. Disse går under navn av Tipitaka (pali), se Tripitaka. For størstedelen skriver samlingen seg fra århundrene før Kristi fødsel. De klassiske kommentarene til Tipitaka er fra 300–400-tallet e.Kr. Det finnes også verdifulle verker som ikke har fått plass i kanon, f.eks. Milindapañha (Milindas spørsmål), som er bevart både på pali og kinesisk. En annen tidlig skole, sarvastivada, hadde kanoniske skrifter på sanskrit. Bare fragmenter av disse er bevart i funn fra Sentral-Asia. Men også i dette tilfellet finnes et større materiale i kinesiske oversettelser. I alle de land der theravada praktiseres, er det i tillegg til den lærde litteratur på pali også en buddhistisk litteratur på folkespråkene. Det gjelder Sri Lanka, Myanmar, Thailand, Laos og Kambodsja.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.