I nordisk språkhistorie er brytning en lydovergang som førte til at det oppstod et karakteristisk skille mellom de nordiske språkene og de andre germanske språkene. Brytninga skjedde ved at a eller u i en trykklett stavelse virket på en kort e i den foregående trykksterke stavelsen. Ved a-brytning ble e til ja, for eksempel ble det urnordiske *hertan til hjarta i norrønt språk (på tysk: Herz). Ved u-brytning ble e til jo, jǫ, for eksempel ble urnordisk *erþu til jǫrð i norrønt (tysk: Erde).

Brytninga skjedde i slutten av den urnordiske perioden. Men brytning ble ikke gjennomført i hele det nordiske språkområdet. Slik skapte brytninga også dialektskiller i Norden i urnordisk tid. Det finnes flere brutte former i østnordisk (dansk og svensk) enn i vestnordisk. Det heter for eksempel i dansk stjæle, svensk stjäla, bokmål stjele, mens norrønt og nynorsk har stele, islandsk stela.

Etter tysk lingvistisk språkbruk betegner brytning delvis andre vokalforandringer, for eksempel ich spreche, men du sprichst.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.