Brystkreft, kreft i brystkjertelen. Hyppigste kreftform hos kvinner, hver 12. norske kvinne utvikler brystkreft, og forekomsten øker stadig. Hvert år får 2500 kvinner, og 20 menn denne diagnosen i Norge. Brystkreft utvikles nesten alltid fra kjertelvevet (adenokarsinom).

Vekststimulering av kjertelvevet via kjønnshormoner er en viktig medvirkende faktor til brystkreftutvikling. Endret hormonmønster på grunn av moderne kosthold, sene og få graviditeter, hormonbruk mot klimakterielle plager, samt alkoholbruk er faktorer som kan øke risiko for brystkreft.

Arvelige faktorer spiller også inn. Man kjenner to såkalte brystkreftgener hvor medfødt mutasjon i genet gir dominant arvelig betydelig økt risiko for brystkreft, til dels også eggstokkreft (BRCA1 og BRCA2). Det finnes sannsynligvis også andre genforandringer som disponerer for brystkreft, og samlet regnes arvelige faktorer å være ansvarlig for 5–10 % av brystkrefttilfellene. Hvis høy arvelig risiko påvises ved medisinsk genetisk utredning, anbefales hyppige kontroller ved brystdiagnostiske sentra.

Andre genforandringer i brystkreftcellene har betydning for prognose, og for valg av behandling. Påvisning av mottakerapparat (reseptorer) i svulstvevet for østrogen, progesteron og andre vekstfaktorer får økende betydning for behandlingsstrategien både i tidlige og sene stadier av brystkreft, særlig i valg av målrettet, medikamentell behandling.

Brystkreft er meget sjelden før 25 års alder, men øker senere i hyppighet fra 30–35 år og frem til stabil høy hyppighet fra ca. 60 års alder. Svulsten starter som en liten celleklump, og er vanskelig å oppdage av kvinnen selv før den er minst én cm. Tidlig diagnose er viktig, og alle kvinner bør lære seg å undersøke brystene selv regelmessig. Det er nå startet systematisk masseundersøkelse («mammografiscreening») i alle norske fylker, hvor kvinner mellom 50 og 70 år innkalles til røntgenundersøkelse av brystene med spesiell apparatur. Hensikten er å påvise brystkreft allerede før den gir symptomer. Hvis det påvises mistenkelige forandringer ved mammografi, innkalles kvinnen til nærmere undersøkelse ved nærmeste brystdiagnostisk senter, for spesialundersøkelse med bl.a. ultralyd og celleprøve eller vevsprøve av forandringene. Spesielt hos unge kvinner kan det også utføres mammografi med såkalt magnettomograf. Man håper at den systematiske mammografiscreening skal redusere dødeligheten av brystkreft i Norge med om lag 30 %. Etablering av brystdiagnostiske sentra i alle fylker som ledd i mammografiprosjektet har allerede bedret tilbudet til norske brystkreftpasienter i vesentlig grad.

Symptomene er lite fremtredende før svulsten er blitt flere cm stor. Av og til trekkes huden og brystvorten innover. Ved videre vekst kan svulsten gi sårdannelse og/eller deformering av brystet. Vandig eller blodig væske fra brystvorten skyldes ofte godartede forandringer i melkegangene, men kan også være et tegn på brystkreft. Brystkreft har tendens til å spre seg til lymfeknuter i armhulen på samme side, og kan senere spre seg til halsgrop, huden på brystveggen, og til andre organer (skjelett, lunger, lever).

Behandlingen er avhengig av hvor stor svulsten er, og om spredning påvises. I tidlige stadier kan man ofte fjerne selve svulsten i brystet med god margin, og så gi strålebehandling mot resten av brystet (såkalt brystbevarende behandling). Det utføres vanligvis også en operasjon for å påvise, og fjerne eventuelle metastaser (spredning) til lymfeknuter i armhulen. I egnede tilfelle påvises og fjernes først bare den første «vaktpostlymfeknute» (engelsk «sentinel node») i armhulen som drenerer svulstområdet. Dersom det ikke påvises spredning til denne lymfeknuten, kan man unngå videre operasjon i armhulen. Hvis det påvises lymfeknutespredning, fjernes flere lymfeknuter. Hensikten med lymfeknuteoperasjonen i armhulen er først og fremst å få sikker informasjon om det er kommet lymfeknutespredning, da dette har vesentlig betydning for prognose, og for valg av tilleggsbehandling.

Ved moderne brystkreftbehandling avklares først en rekke faktorer (størrelse og mikroskopisk vekstmønster, forekomst av reseptor for hormoner og andre vekstfaktorer, spredning til lymfeknuter i armhulen, kvinnens alder mm.) som indikerer risikograd for lokalt tilbakefall eller spredning. Ofte gis så tilleggsbehandling med stråleterapi, hormonbehandling og/eller cellegiftbehandling, som i vesentlig grad reduserer risiko for tilbakefall av brystkreftsykdommen. Bivirkninger og risiko ved tilleggsbehandlingen veies alltid nøye opp mot gevinsten, basert på omfattende forskningsresultater. Behandling med cellegifter (cytostatika), medikamenter som endrer hormonbalansen og eventuelt strålebehandling kan gi god bedring av levetid og/eller livskvalitet også ved langtkommet brystkreft.

Prognosen ved brystkreft er sterkt avhengig av grad av spredning, og av de andre prognostiske faktorer nevnt overnfor. Hvis det ikke kan påvises spredning til lymfeknuter, er det gode sjanser for varig helbredelse. Ved spredning til lymfeknuter i armhulen vil meget grovt sett ca. halvparten av pasientene få alvorlig tilbakefall, men risiko for tilbakefall avhenger av en rekke faktorer også i slike tilfelle. Hvis det påvises spredning utenfor armhulen, er prognosen på lengre sikt alvorlig, men man kan i en del tilfelle holde sykdommen i sjakk i mange år, og opprettholde god livskvalitet. Det pågår omfattende forskning for å utvikle nye behandlingsstrategier, også for langtkommet brystkreft.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.