bryllup (kristendommen)

I den tidlige kristne kirken fantes ikke et særskilt vielsesritual. Bryllupet ble sett som en familiesak som kirken kunne velsigne. Det kunne holdes en gudstjeneste eller en brudemesse hvor biskopen velsignet brudeparet og deres ekteskapsløfter ble offentlig stadfestet. I kristendommen ble ekteskapet tidlig sett på som uoppløselig, noe som innebar at skilsmisse ikke ble godtatt. I brevet til menigheten i Efesos (5,21–30) sammenligner Paulus ekteskapet med forholdet mellom Jesus og kirken. Slik Jesus er forbundet med sin kirke, skal mannen elske sin kone og ofre seg for ektefellen i forholdet.

I middelalderen blir det vanlig at presten medvirker ved bryllup. Vielsen foregikk i hjemmet eller utenfor kirken. Etter selve vielsen ble det vanligvis holdt en brudemesse ved presten, men denne synes å ha vært frivillig. Senere i middelalderen blir ekteskapet ett av Den romersk-katolske kirkes sju sakramenter, og dermed heves også ekteskapets status.

Reformasjonen og Martin Luthers lære har formet hovedinnholdet i dagens bryllupsritual i den lutherske kirke. Luther avviste at ekteskapet er et sakrament. Han mente at det er en borgerlig sak, hvor paret selv inngår ekteskapet. Samtidig understreket Luther at ekteskapet er Guds gode ordning for menneskene. Luther utformet et bryllupsritual hvor første del foregikk foran kirkedøren i full offentlighet. Her sa brudeparet ja til hverandre og ble erklært som rette ektefolk av presten. Andre del av ritualet foregikk i kirken med forbønn for og velsignelse av ekteskapet.

Protestantiske trossamfunn har det til felles at ekteskapet ikke regnes som et sakrament. Men det kan være ulikt syn på skilsmisse og gjengifte. Bryllup blir sett på som en fest for kjærligheten. Brudeparet lover å elske og ære hverandre og å holde sammen i gode og onde dager resten av livet. Ekteskapsløftene blir gitt med vitner til stede. I Den norske kirke kan også likekjønnede par inngå ekteskap. I 2017 ble det innført en liturgi som kan nyttes både av likekjønnede og ulikekjønnede par. I tillegg finnes en liturgi bare for ulikekjønnede par.

I den katolske kirke regnes ekteskapet som et sakrament hvis begge i brudeparet er katolikker. Ekteparet lover hverandre Guds trofasthet og kjærlighet, og presten bekrefter og velsigner ekteskapet. Katolikkene understreker ekteskapet som livslangt. Et sakramentalt ekteskap kan formelt sett bare oppløses av døden. Fraskilte kan bare gifte seg i den katolske kirke dersom det tidligere ekteskapet av kirken er erklært ugyldig i kirkerettslig forstand.

Ekteskap der den ene er ikke-katolikk, regnes ikke som sakramentalt. Kirken legger da vekt på at den katolske parten skal ha frihet til å leve sin tro og gi eventuelle barn en katolsk oppdragelse. Den ikke-katolske part må samtykke i dette.

I den katolske kirke er det et grundig ekteskapsforberedelseskurs før selve vielsen finner sted. Selve bryllupet feires som en messe, hvor nattverd inngår. Selve ekteskapsinngåelsen er ikke veldig forskjellig fra Den norske kirke.

I likhet med den katolske kirke regner også den ortodokse kirke ekteskapet som et sakrament. Gjennom inngåelsen av ekteskapet får bryllupsparet del i en guddommelig nåde. Ekteskapets sakramentale karakter gjør det uoppløselig, men gjengifte er likevel mulig. En særskilt botshandling må gjennomføres før nytt ekteskap kan inngås. Noen steder vil den nye ekteskapsinngåelsen ha karakter av å være en botshandling.

I den ortodokse kirke innledes vielsen med at bryllupsparet med hvert sitt brennende lys i hånden går i prosesjon inn i kirken. Vielsen foregår i kirkeskipet, ikke ved alteret. Bryllupsritualet består av vekselsang, tekstlesning (blant annet fortellingen om bryllupet i Kana) og forbønn. Høydepunktet i ritualet er at bryllupsparet drikker vin av en felles kalk som er velsignet av presten. Dette kalles gledesvin og er et symbol på ekteskapets mysterium.

• ekteskap
• bryllup
• kristendom
• Den norske kirke