brunlangøre

De lange ørene er delvis folda bakover
Brunlangøre
Lisens: Gjengitt med tillatelse

Brunlangøre er en art i familien glattsnuter i ordenen flaggermus. De lange ørene gjør arten umiskjennelig i Norge, mens dens ekkolokalisering er så svak at den kan være vanskelig å høre på en ultralyddetektor. Arten er derfor dårlig kartlagt og lite kjent i Norge.

Faktaboks

Også kjent som

Plecotus auritus, langøreflaggermus

Beskrivelse

Brunlangøre er en middelstor art. Kroppslengden er 42–53 millimeter, halelengden 37–55 millimeter og vekta 5–11 gram. Ørene er nesten like lange som kroppen, 31–41 millimeter. Ørene er tynne med tvers-ribber. I hvile og dvale foldes ørene bakover under vingene, de er da knapt synlige. Det lange ørelokket blir stående opp og kan da feiltolkes som øret. Pelsfargen er gråbrun på ryggen og lys grå på buken. Ører, snute og vingehud er lysebrune, mens ørelokket er gulhvitt. Vingene er ganske brede, typisk for en langsomt-flygende art.

Levevis

Brunlangøre foretrekker åpen skog, den kan finnes både i løvskog og barskog. Ynglekolonier er funnet på nesten 1 700 meters høyde i Alpene. Om sommeren har den tilhold i trehull, men den kan også holde til på loft, i sprekker i bygninger og i flaggermuskasser. Man kan finne den på kirkeloft i Sør-Norge. Den overvintrer i grotter, tunneler og kjellere, kun sjelden i trehull. For dvale foretrekker den temperaturer mellom 2 og 5 ° C, men den kan overleve et par dager med temperaturer ned til –3,5 °C. Den folder vingene delvis rundt magen i dvale. Den trekker ikke lange avstander, men regnes som en stasjonær art.

Paringen skjer om høsten eller i dvale-perioden om vinteren. Hunner danner ynglekolonier fra slutten av april eller begynnelsen av mai bestående av 10–50 dyr. Hannene lever alene om sommeren. Hunnen får én unge, noen ganger to unger, i midten av juni. Ungen åpner øynene seks dager gammel og retter opp ørene cirka 11 dager gammel. Den flyr cirka 1 måned gammel. Brunlangøre kan leve i minst 22 år.

Sonar

Brunlangøre begynner vanligvis ikke å jakte før det er helt mørkt. Den flyr langsomt nær vegetasjonen og kan også stå stille i lufta. Med de store ørene lytter den etter lyder fra insekter mot vegetasjonen. Den bruker ekkolokalisering lite for å finne byttedyr, men sender ut noen korte og svake lyder inniblant (frekvensmodulerte fra 83 til 26 kilohertz (kHz)). Disse kan kun høres på kort avstand med en ultralyddetektor, opptil 5 meter. Derfor kalles brunlangøre også for en «hviskende» flaggermus. Innimellom lager den kraftigere lyder av lenger varighet. Byttedyrene, som møll, sommerfugler, larver og edderkopper, griper den direkte fra vegetasjonen. Brunlangøre tar gjerne byttet med seg til faste spiseplasser.

Utbredelse

Brunlangøre har en vid utbredelse i Europa, fra Portugal til Uralfjella og Kazakhstan. Dens utbredelse i Norge er ikke godt kjent, muligens finnes den spredt over store deler av Sør-Norge nord til Trøndelag. Den blir ofte funnet i dvale i gruveganger om vinteren.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Schober, W. & Grimmberger, E. 1997. The bats of Europe & North America. T.F.H. Publications Inc., Neptune City.
  • Sunding, M.F. 2007. «De vanligste flaggermusartene i Norge». Fauna 60 (3-4): 104-108.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg