bredspektrede antibiotika

Antibiotika deles inn i smalspektrede (mer tradisjonelle, som penicillin) og bredspektrede, men begrepet «bredspektret» er relativt. For å forstå hvorfor enkelte infeksjoner krever behandling med bredspektrede antibiotika, må man forstå at bakterier deles inn i to hovedgrupper. Den ene gruppen har en mer utviklet cellevegg, og kalles grampositive, mens den andre har mindre utviklet cellevegg, og kalles gramnegative. Navnene kommer av at celleveggen i grampositive bakterier tar opp spesielle fargestoffer ved gramfarging, som celleveggen i gramnegative bakterier ikke tar opp.

Det er hovedsakelig infeksjoner forårsaket av gramnegative bakterier som krever behandling med bredspektrede antibiotika. Fordi gramnegative bakterier har mindre utviklet cellevegg enn grampositive, er også angrepspunktet hos disse mindre. Typiske smalspektrede antibiotika har derfor liten effekt på gramnegative bakterier.

For å hemme veksten av, eller drepe, grampositive og -negative bakterier, må bredspektret antibiotika virke på angrepspunkter som finnes i alle bakterier. Man ønsker samtidig at disse angrepspunktene skal være selektive, som vil si at de kun finnes i bakterieceller, eller at bakterieceller er mer følsomme for virkningsmekanismen enn menneskeceller. Det er en rekke ulike angrepspunkter i bakterier som bredspektret antibiotika kan virke på.

• les mer om angrepspunktene til bredspektrede antibiotika

Forskning har vist at bruk av bredspektrede antibiotika gir mer resistens. At en bakterie utvikler resistens, vil si at det skjer genetiske endringer i bakterien som gjør at antibiotikumet ikke lenger har effekt. Risikoen for at en bakterie utvikler resistens, øker med økende bruk av antibiotika, og bredspektrede antibiotika skrives ut altfor ofte. Dersom en bakterie først har utviklet resistens, vil den kunne spre resistensgener til andre bakterier og gi opphav til resistente bakteriestammer. I ytterste konsekvens frykter man en situasjon der ingen nåværende antibiotika lenger virker, og hvor mennesker i økende grad blir syke og dør av «ufarlige» bakterieinfeksjoner, som før oppdagelsen av penicillin i 1928. For å unngå en slik utvikling burde man heller velge smalspektrede antibiotika fremfor bredspektrede antibiotika, i den grad det lar seg gjøre.

Man har i dag nasjonale retningslinjer for behandlingen av ulike infeksjonssykdommer, som skal sikre restriktiv bruk av antibiotika. Samtidig er det viktig at infeksjoner som krever behandling med antibiotika, behandles med antibiotika, men med riktig dosering, riktig type antibiotika, og over riktig tidsrom. Det er også viktig å ikke avbryte behandlingen, da avbrudd øker risikoen for at ikke alle bakteriene forsvinner, og at noen utvikler resistens.

Bivirkninger av bredspektrede antibiotika er de samme som for annen antibiotika, og typiske bivirkninger er diaré og kvalme. Enkelte personer er også allergiske mot penicilliner, og det samme gjelder bredspektrede penicilliner (amoksicillin, ampicllin). De vanlige bivirkningene kommer av at antibiotika ikke bare virker på bakteriene som har forårsaket infeksjonen, men også de «snille» bakteriene som er en del av den naturlige tarmfloraen. Disse er avgjørende for normal tarmfunksjon, og ved antibiotikabruk oppstår det en ubalanse i magen og tarmen.

For å sikre god pasientetterlevelse og forebygge resistensutvikling er det viktig at helsepersonell opplyser pasienter om vanlige bivirkninger av antibiotika, og om tiltak pasientene kan gjøre for å begrense bivirkningene. For eksempel kan probiotika virke godt for mage- og tarmfloraen. Denne effekten har liten klinisk dokumentasjon.

• antibiotika
• antibiotikaresistens
• bredspektrede antibiotika – angrepspunkter

• Nasjonal faglig retningslinje for antibiotikabruk i primærhelsetjenesten
• Nasjonal faglig retningslinje for antibiotikabruk i sykehus