I den eldste indiske litteratur (Rigveda) de hellige, maktfylte hymner, senere også den magiske virkekraft som finnes i hymnene og som gleder og derved påvirker gudene. I ritualtekstene (Brahmana) er brahman offerritualets iboende kraft som hele verdensforløpet, endog selve verdens opprinnelse avhenger av. I senere filosofiske tekster blir brahman løsrevet fra ritualet og oppfattes som universets urgrunn eller urmaterie; forening med brahman betyr frelse for mennesket. Hos Shankar er brahman den ene absolutte virkelighet, og har egenskapene sat ('væren'), cit ('bevissthet') og ananda ('lykksalighet'); verden har sitt opphav i brahman, men er samtidig illusorisk av natur.

Fra intetkjønnsformen brahman er avledet hankjønnsformen Brahma, den personifiserte skapergud som i hinduismen først opptrer i etter-vedisk tid og som bare har spilt en beskjeden rolle i det religiøse liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.