I den eldste indiske litteratur (Rigveda) de hellige, maktfylte hymner, senere også den magiske virkekraft som finnes i hymnene og som gleder og derved påvirker gudene. I ritualtekstene (Brahmana) er brahman offerritualets iboende kraft som hele verdensforløpet, endog selve verdens opprinnelse avhenger av. I senere filosofiske tekster blir brahman løsrevet fra ritualet og oppfattes som universets urgrunn eller urmaterie; forening med brahman betyr frelse for mennesket. Hos Shankar er brahman den ene absolutte virkelighet, og har egenskapene sat ('væren'), cit ('bevissthet') og ananda ('lykksalighet'); verden har sitt opphav i brahman, men er samtidig illusorisk av natur.

Fra intetkjønnsformen brahman er avledet hankjønnsformen Brahma, den personifiserte skapergud som i hinduismen først opptrer i etter-vedisk tid og som bare har spilt en beskjeden rolle i det religiøse liv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.