En ballkaster i cricket kalles «bowler». Ordet stammer fra cricketens tidlige dager da underarmskast var vanlig. Ballen ble rullet mot slagmannen omtrent slik det i dag blir gjort i idretten bowling.

Bowlerens oppgave er i første rekke å prøve å treffe gjerdet bak slagmannen, eller å gjøre det vanskelig for denne å treffe ballen godt nok til å oppnå poeng.

Utvikling av teknikken startet allerede på siste halvdel av 1700-tallet, da enkelte begynte å kaste cricketballen omtrent slik det blir gjort i dag. Det ga større utfordringer for slagmannen enn om ballen ble rullet langs bakken. I første halvdel av 1800-tallet ble det mer og mer vanlig, selv om cricketreglene en periode forbød avlevering av ballen på denne måten. I 1835 ble kasteteknikken akseptert også i regelverket, og underarmskastene forsvant nesten helt fra sporten.

I reglementet sto det lenge at albuen måtte være helt strak gjennom hele kastet. I 2005 ble det lempet på reglene, og det tillates nå 15 prosent vinkel på armen før kastet blir erklært ugyldig.

De to brukte teknikkene er variasjoner av harde baller, «fast bowling», og skruballer, «spin bowling». Noen spesialiserer seg på harde baller, og pakistaneren Shoaib Akhtar har verdensrekorden med en ball som ble målt til 161,3 kilometer i timen. For å kaste så hardt kreves det stor fart både i tilløpet og i rotasjonen av armen. 

Skruballer har mange varianter, og spillerne øver som regel inn minst én spesialvariant de blir ekstra gode på. Det er om å gjøre å få ballen til å skru på en bestemt måte etter at den har truffet bakken foran slagmannen. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.