Bortvisning, vil si at en utlending nektes adgang til riket (landet) eller må forlate riket. Til forskjell fra utvisning innebærer ikke bortvisning forbud mot senere innreise, så lenge vilkårene forøvrig er oppfylt. 

Etter utlendingsloven § 17 kan en utlending bortvises når han ikke har gyldig pass eller visum når det er påkrevet, når han ikke har tillatelse til opphold eller ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med det, eller dersom han er straffedømt i utlandet for alvorlige forhold. Det er også adgang til å bortvise utlendinger av hensyn til rikets sikkerhet eller dersom det er fattet vedtak i et annet Schengenland om bortvisning eller utvisning. Hensynet til folkehelse, offentlig orden eller dersom utlendingen lider av alvorlig sinnslidelse så kan også vedtak om bortvisning fattes. Utlendinger kan også bortvises når det må antas at han ikke har tilstrekkelige midler til opphold i landet og til hjemreise eller dersom han tidligere er utvist med et innreiseforbud som ennå gjelder.

Bortvisning vil si at utlendingen nektes adgang til riket eller må forlate riket. Utvisningsvedtak innebærer også at utlendingen må forlate riket, men bortvisningsvedtak inneholder ikke, til forskjell fra  utvisningsvedtak, noe forbud mot evt. senere innreise så lenge innreisevilkårene for øvrig er oppfylt. Bortvisningsvedtak fattes som regel ved innreise eller innen syv dager etter innreise. Det er et vilkår for å fatte vedtak om bortvisning at sak om bortvisning er reist innen syv dager etter innreise.

Vedtak om bortvisning treffes i de fleste tilfeller av vedkommende politimester eller den han har gitt fullmakt til å avgjøre slike saker. Saken avgjøres av Utlendingsdirektoratet bl.a. dersom en utlending gir opplysninger som tyder på at han er flyktning eller har et særlig beskyttelsesbehov, eller dersom det ikke kan fattes vedtak innen syv dager etter innreise.

Den som bortvises kan ikke sendes til områder der han kan frykte forfølgelse eller ikke kan være trygg for å bli sendt til slike områder, jf. non refoulement-prinsippet som er uttrykt i utlendingsloven § 73.

Utlendinger som har oppholdstillatelse i riket kan ikke bortvises.

Fremmedloven av 1956 hadde regler om avvisning, bortvisning og utvisning. Avvisning var ensbetydende med å nekte utlendingen adgang til riket på grensen eller innen syv dager etter innreise. Bortvisningsvedtak kunne fattes etter syvdagersfristen. Dersom det også ble bestemt restriksjoner i forhold til ny innreise, så ble det fattet utvisningsvedtak. Ved utlendingsloven av 1988 ble avvisnings- og bortvisningsbegrepet slått sammen og benevnt bortvisning, mens utvisningsbegrepet beholdt sitt tidligere innhold som hinder for senere innreise. Dette skillet er beholdt i den någjeldende utlendingsloven.

For statsborgere fra de øvrige nordiske land kreves i alminnelighet ikke pass eller visum og heller ikke oppholdstillatelse. De kan følgelig ikke bortvises på de grunnlagene. Etter lovens § 17 kan heller ikke nordiske borgere som er bosatt i riket bortvises.

Borgere av EØS-land og deres familiemedlemmer kan bortvises etter utlendingsloven § 121 når de ikke kan fremvise gyldig pass eller annet godkjent reisedokument, dersom de reiser inn eller oppholder seg i riket uten oppholdsrett etter EØS-reglene og heller ikke har rett til opphold etter lovens alminnelige regler, eller dersom det foreligger forhold som gir grunnlag for utvisning. EØS-borgere har oppholdsrett uten særskilt tillatelse i inntil tre måneder, eller inntil seks måneder dersom de er arbeidssøkende. Har de hatt sammenhengende oppholdsrett i riket i mer enn fem år, så har de rett til varig oppholdsrett. Se EØS-borgere.

Se også utvisning og asyl.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.