Borttinging av fattige, dvs. utsetting av fattige til private etter anbudsprinsipp, var den nye ordningen som gradvis fortrengte legdsordningen på 1800-tallet, se legd.

De fattige omfattet både «de gale», løsgjengere, foreldreløse barn og andre som ikke kunne forsørge seg selv. Som en følge av den nye pengehusholdningen begynte fattigkassene å tilby kontant betaling til dem som ville ta til seg fattige. Borttingingen av fattige ble administrert av de kommunale fattigkommisjonene, og innebar at det ble inngått kontrakter med private om forpleining mot betaling. Betaling til den såkalte forpleieren ble dekket av kommunen.

Den nye ordningen med borttinging førte til at gårdbrukere underbød hverandre i kampen om å få «attraktive» syke, det vil si de rolige og arbeidsføre. Etter hvert ble systemet gjenstand for mye kritikk, og mot slutten av 1800-tallet ble navnet gradvis endret til privatpleie eller familiepleie, uten at selve systemet endret seg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.