borttinging

Borttinging eller bortsetting (listasjon) var utsetting av fattige til private etter anbudsprinsipp, en ordning som ble praktisert i Norge fra til 1896. Borttinging later til å bli mer og mer vanlig i siste halvdel av 1800-tallet. I følge Eilert Sundt ble 7782 personer borttinget i 1851, mens tallet var økt til 10369 ti år senere. Begrepene legd og borttinging/bortsetting ble brukt om hverandre i kildemateriale, og kan derfor være vanskelig å skille fra hverandre. Borttinging var mer vanlig på landet enn i byene.

1800-tallet skilte mellom verdige og uverdige fattige, og borttingingen gjaldt bare verdige fattige. Dette var de som etter fattiglovene hadde rett på offentlig støtte. Denne gruppen omfattet både såkalt sinnssyke, løsgjengere, foreldreløse barn og andre som ikke kunne forsørge seg selv. Som en følge av den nye pengehusholdningen begynte fattigkassene etter hvert å tilby kontant betaling til dem som ville ta til seg fattige. Borttingingen av fattige ble administrert av de kommunale fattigkommisjonene, og innebar at det ble inngått kontrakter med private om forpleining mot betaling. Betaling til den såkalte forpleieren ble dekket av kommunen.

Mange steder var det vanlig å ha anbudsmøter for å organiserer borttingingen. Den som ga det laveste tilbudet, fikk ta seg av den fattige. Ordningen førte til at gårdbrukere underbød hverandre i kampen om å få syke som var i stand til å arbeide.

Etter hvert ble systemet gjenstand for mye kritikk, ikke minst fordi de fattige ofte fikk dårlige kår. Fattiglovskommisjonen av 1896 ville forby bortsetting, og forslaget ble vedtatt av et enstemmig Storting.