Bord. 1) Bordstol (bukk til bord) fra Rauland i Uvdal, 1200-tallet. 2) Bukk til bordplate, dobbeltfot. 3) Bukk til bordplate, enkeltfot. 4) Kistebord fra Høydalsmo, Telemark. 5) Renessansebord fra Oslo. 6) Skjematisk tegning av uttrekksbord med reiler. 7) Klaffebord fra Gjerpen, Telemark, 1700-tallet. 8) Spillebord. Platen slås ut og dreies 90° om et punkt; den blir fortsatt liggende midt over understellet.

T. Gjerdi. begrenset

Bord, møbel bestående av en plate med understell (ben, bukker el.l.). Bordet har hatt ulike funksjoner; som lange bord som folk ble benket rundt og spiste og drakk ved i gjestebud og andre særlige anledninger, eller mindre bord som de spiste ved til daglig, som serveringsbord, bord til å sette bort ting på osv.

Alt i middelalderen var det stor differensiering. Fra Rauland i Uvdal er det bevart et langbord fra 1200-tallet. Bukkene er konstruert som rammer med tversgående føtter slik at hver bukk kan stå av seg selv. I eldre tid har det tydeligvis vært slik at lange bord kunne settes bort når man skulle ha bedre plass i stua. Et diplom fra 1400-tallet forteller om et ringbord, dvs. et bord hvor platen kunne henges på veggen når det ikke var i bruk. Bukkene har opp gjennom tidene vært forskjellig utformet. De enkleste bestod av to store kubber; det mest vanlige har vært to bukker som var forbundet med hverandre ved hjelp av strekkfisker. Bukkene var formet som et kryss eller som vertikale stolper med tverrstykke oppe og nede. Fra middelalderen kjennes også kistebordet. Understellet er her formet som en kiste med åpning fra siden. Det er omtalt mange mindre bord, hvis konstruksjon vi ikke kjenner.

En ny bordtype med fast plate og fast plass i stua kom til Norge med renessansens snekkerkunst i begynnelsen av 1600-tallet. Fire ben var forbundet med sarger, og platen var festet til sargene. Mellom bena var det sprosser eller et podium langt nede ved gulvet. Bordene kunne også være utstyrt med skuffer i sargene. Typen ble karakteristisk for 1600-tallets bord og spredte seg senere til bygdene i en forenklet utgave.

På 1700-tallet ble enkelte bord utformet uten sprosser mellom bena. Dette var en meget dristig konstruksjon som hadde sammenheng med rokokkoens stilmessige krav.

Det var stadig bruk for større og mindre bord i forbindelse med måltider. Istedenfor å bære langbordet ut og inn ettersom man hadde bruk for det, konstruerte man bord som kunne gjøres større eller slås sammen etter behov. Blant disse er det flere typer som har vist stor levedyktighet:

Uttrekksbordet (fasanbord, vingebord) er gammelt i Europa. Fra 1600-tallet er det bevart mange bord her i landet hvor en del av platen kunne skyves inn under hovedplaten. Dette kunne konstrueres meget enkelt ved at hovedplaten ble hevet når vingene ble skjøvet innunder. I utslått tilstand hvilte vingene på slåer som kunne trekkes ut av bordet.

Briten Thomas Chippendale og amerikaneren Duncan Phyfe gjorde på 1700-tallet bruk av et annet sinnrikt system som er brukt like til i dag. Platen var delt på midten, og ved hjelp av en glideanordning (reiler) kunne de to borddelene skyves fra hverandre. To og to ben fulgte med hver sin del av platen. Løse bordskiver kunne så legges opp på reilene midt i bordet. Denne oppfinnelsen fikk ikke betydning her i landet før på 1800-tallet. Da ble den hovedkonstruksjon i det klassiske spisebordet som fikk sin plass midt på gulvet i en egen spisestue.

En rekke bordtyper har den egenskap at en del av platen kan slås ned slik at den tar mindre plass når den ikke er i bruk. Bordet kan utformes på to måter. Den enkleste typen har én eller to klaffer som er hengslet til platen og blir holdt oppe av slåer som kan skyves inn under bordplaten eller svinges til siden inn mot sargen. Slike bord er kjent fra Frankrike og England på 1500-tallet. En del bord har så store klaffer at det er nødvendig med ekstra ben under klaffen. Disse bena ble forbundet med hovedbordet ved hjelp av en grind som sammen med bena kunne slås inn til siden. Slike bord er ofte kalt slagbord, og denne typen har stor utbredelse i Europa.

Av mindre bord til spesielle formål kan nevnes: Bord med ett ben formet som en søyle eller balluster og med forgrening i tre eller fire føtter ned mot gulvet, kjent i Norge på begynnelsen av 1700-tallet. De er influert av engelske tebord eller pyntebord, som senere ble gjort større og fikk navn som salongbord eller stuebord. De er ofte utstyrt med klaffer.

Konsollbordet er et lite bord med usymmetrisk plate som er satt inn mot en vegg og festet der. Ett eller to ben er skråttstilt fra bordets ytterkant inn mot veggen. Konsollbordet er ofte brukt i forbindelse med veggspeil eller vindu. Det oppstod under barokken og ble et yndet møbel under rokokkoen.

Spillebordet kan gjøres større eller mindre ved at platen ligger dobbelt og er hengslet slik at den kan slås ut. Ved å svinge hele platen om et gitt punkt kan man få den utslåtte platen til fremdeles å ligge midt over understellet. I Norge er dette bordet neppe eldre enn fra slutten av 1600-tallet.

Kombinasjonsmøbler med bordfunksjon er kjent i Norge fra eldre tid, f.eks. bordstol og bordseng. Se kombinasjonsmøbler.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.