Fra industrialismens gjennombrudd til de første tiår av 1900-tallet, var boligstrøkene i større byer dominert av kompakt karrébebyggelse med mørke og trange bakgårder, uten lekeplasser eller grøntområder. Det gjaldt både for arbeiderklassen og for høyere sosiale lag. Den sosiale målsettingen for boligbyggingen vokste frem på 1900-tallet, delvis som en frukt av den britiske hagebybevegelsen. Boligstrøkene skulle først og fremst gi sunne oppvekstvilkår for barn, med mest mulig sollyse og grønne omgivelser. Et tidlig norsk eksempel som brøt radikalt med den gamle boligformen, var Det Rivertzke kvarter på Sagene i Oslo, bygd i 1913 med frittliggende boligblokker orientert nord-sør i enkle, parkmessige omgivelser med treplantninger. I mellomtiden ble karrébebyggelsen beholdt, men med en indre byggelinje som ga plass for avskjermede, grønne gårdsrom inne i karreen, med lekeplasser, blomster og trær. Oslo har flere gode eksempler fra 1920-årene på dette.

Åpne bebyggelsesplaner med frittliggende boligblokker i parkmessige omgivelser slo igjennom i 1930-årene etter funksjonalismens gjennombrudd. Det bærende idégrunnlaget var skapt av arkitekten Le Corbusier med hans visjoner om den moderne by og paroler om «sol, luft og grønt» som byplanens vesentlige bestanddeler. Det oppstod dermed boligområder av en helt ny karakter under den sterke utbyggingen som foregikk i tiden etter andre verdenskrig.

Prinsippet med boligblokker som frittliggende lameller med best mulig solorientering ble snart forlatt, blant annet på grunn av omfattende og kostbart veinett og økende biltrafikk som forringet utemiljøet. Ved å samle bebyggelsen langs den ytre randsonen, ble det i stedet oppnådd et enklere veinett og en differensiering med en ytre bilside og en indre, trafikksikker sone med avskjermet parkareal. Her kunne lekeplasser, barneinstitusjoner, skoler og sportsanlegg legges. Det skilles gjerne mellom den private «tomtemark» som forvaltes av de enkelte borettslag og lignende, og den allmenne «parkmark» som forvaltes av kommunen og er utstyrt med anlegg og institusjoner som er felles for hele boligområdet – nabolagsparken.

Hensynet til naturmarkens og skogvegetasjonens verdi for boligmiljø og trivsel, er i mange tilfeller blitt tillagt stor vekt. Bydelen Tapiola utenfor Helsingfors ble utbygd i 1950-årene i et attraktivt skogs- og sjøområde, og er verdenskjent som et nordisk eksempel på trivsel og naturkontakt i boligmiljøet. Andre steder gikk det ikke slik. Verdifull skogsmark ble rasert, og ingen nyplanting av betydning fant sted på grunn av ufullstendig planlegging og mangelfull styring av utbyggingen. I de senere tiårene har kritikken vendt seg mot denne type av boligområder. På tross av åpenhet og grønne omgivelser, preges de i høy grad av monotoni; «grasørkener» har vært et populært slagord i omtalen av dem. Samtidig er høyhusenes uheldige virkninger dokumentert og bevist, først og fremst når det gjelder barns oppvekstmiljø.

Et gjennomgående alternativ er blitt ulike former for tettere og lavere boligbebyggelse, der utemiljøet består av små, private hageflekker, et nettverk av trafikksikre gangveier, og konsentrerte anlegg for lek og sport. Dette kan sees som utslag av samfunnsforhold som er i endring, der nye vaner og bruksmåter bryter frem, blant annet med ønske om et mer bymessig dagligliv. Spesielt under norske forhold har hensynet til jordvern vært med på å fremme denne utviklingen, for å oppnå mindre arealkrevende former for boligutvikling.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg