Med boligpolitikk menes først og fremst offentlige myndigheters tiltak for å gjøre boligforholdene bedre ved å stille til rådighet lån og tilskudd til oppføring og utbedring av boliger, til forbedring av bomiljøet og til å holde nede boutgiftene for husholdninger med liten betalingsevne.

Målet for boligpolitikken er å skaffe alle innbyggerne et tilstrekkelig boligtilbud innen rammen av et boutgiftsnivå som de boligsøkende kan makte.

Ansvarsfordeling

I Norge har man etter hvert fått et fast mønster for arbeids- og ansvarsfordelingen i boligsektoren mellom stat, kommune og private.

Statens primære oppgave er å gi hensiktsmessige lovregler på området og sørge for det finansielle grunnlag for boligreising på akseptable vilkår. Videre gir staten råd og veiledning i spørsmål med tilknytning til boligbyggingen. Gjennom å gi skattefradrag for lån, stimulerer staten også på etterspørselssiden.

Kommunenes oppgave er å planlegge den konkrete boligbyggingen og sørge for at planene kan gjennomføres, blant annet ved å sørge for at tilgangen på byggeklare tomter er stor nok. Videre er kommunene tillagt ansvaret for at særlig vanskeligstilte har tilfredsstillende boforhold.

Den private sektor, medregnet boligkooperasjonen, står stort sett for selve boligproduksjonen og boligforvaltningen.

Lovverk

De viktigste lovene som regulerer boligpolitikken er:

Historikk

Frem til midten av 1800-tallet engasjerte offentlige myndigheter seg lite i boligpolitiske tiltak. Som følge av industriens oppblomstring og bysamfunnenes sterke fremvekst, ble det nødvendig for offentlige myndigheter å gripe inn for å bedre boligforholdene.

I Storbritannia ble det gjennomført en lov om arbeiderboliger i 1851. På privat-filantropisk grunnlag ble det i de påfølgende år satt i verk omfattende tiltak for å bedre på forholdene, blant annet av Eilert Sundt i Norge.

Den Norske Arbeiderbruk- og Boligbank ble stiftet i 1903. Denne banken og kommunene søkte å stimulere den private bygging av boliger ved å innvilge lån eller garantere for lån. Likevel stagnerte boligbyggingen, i alle fall var det tilfelle for de billigere boligene. Følgen var at kommunene etter hvert deltok direkte i bygging av slike boliger frem til slutten av 1920-årene.

Begynnelsen til boligkooperativ boligreising fikk man i Oslo i 1929 da Oslo Bolig og Sparelag (OBOS) ble stiftet. Les mer i artikkelen om boligkooperasjon.

Den boligpolitiske følge av andre verdenskrig med ubetydelig boligproduksjon i fem år, mange ødelagte boliger og bolignød mange steder var at staten i langt høyere grad enn før påtok seg ansvaret for boligreisingen. Gjenreisingsdirektoratet, fra 1946 kalt Boligdirektoratet, ble etablert og var fra da av hovedorgan for statens boligpolitikk. Fra 1965 ble ansvaret for statens boligpolitikk tillagt Kommunaldepartementet, nå Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

En av de viktigste boligpolitiske oppgavene etter krigen var å legge til rette det finansielle grunnlaget for gjenreisingen og boligbyggingen. Den Norske Stats Husbank (Husbanken) begynte sin virksomhet i 1946, se nedenfor under finansiering.

I 1947 ble Boligbanken omorganisert, fikk navnet Noregs Småbruk- og Bustadbank (Bustadbanken); igjen omorganisert i 1965 og kalt Statens Landbruksbank (Landbruksbanken), som i 2000 gikk inn i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SDN). Fra 1. januar 2004 er SDN en del av særlovselskapet Innovasjon Norge.

De første etterkrigsårene var preget av materialmangel og stort byggebehov. Det var nødvendig å kontrollere byggevirksomheten direkte ved materialrasjonering og byggeløyveordning for boliger. Materialrasjoneringen og byggeløyveordningen ble gradvis avviklet mot slutten av 1950-årene. Særlig fra begynnelsen av 1960-årene har knapphet på byggeklare tomter hemmet boligbyggingen mange steder.

Kommunene har engasjert seg stadig sterkere i tomteforsyningen. Spesielle låneordninger har gitt kommunene økonomisk grunnlag for å erverve og opparbeide tomtearealer.

Fra 1964–1965 har kommunene kunnet ta opp lån i Kommunalbanken AS til tomteopparbeiding og til kjøp av utbyggingsgrunn. Kommunene har ellers bare i liten utstrekning selv stått for boligbygging, men de deltar indirekte i boligreisingen gjennom boligkooperasjonen.

Skjerpede lovbestemmelser og kommunenes økte engasjement i boligreisingen har ført til at en større andel av boligene føres opp på tomter med tilknytning til offentlig vei, vannforsyning og avløp.

Boligproduksjonen i etterkrigstiden har vært meget stor, over 1,5 millioner. Med unntak av et fåtall byområder finner vi godt balanserte boligmarkeder. Etter hvert som boligunderskuddet ble dekket, har boligtiltakene i større omfang rettet seg mot utbedring av eldre boliger og forbedring av bomiljøene. Husbanken og Innovasjon Norge har spesielle låneordninger for utbedring av eldre boliger og restaurering av bevaringsverdige og fredede bygninger med mer.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg