blått

Blått er en abstrakt fargebetegnelse som ikke er knyttet til konkrete brukssammenhenger. Verken gresk eller latin har et alminnelig uttrykk for blått. I italiensk opptrer blått bare gjennom konkretiserende betegnelser, som blu, azurro, turchino og celeste.

I antikkens greske fargebetegnelser, som synes å romme et bredere spektrum av aktive opplevelseskvaliteter, som bevegelse og glans, finner man en mulig opprinnelse til fargebegrepet blått i ordet kyanos (som er opphav til fargebetegnelsen cyan). Dette ser ut til å ha blitt brukt om blåskimrende, glinsende sort, en fargekvalitet som grekerne blant annet satte pris på som hårfarge. I de greske fargeskalaene står kyanos på grensen til sort. Hos dikteren Homer blir himmelen og havet aldri beskrevet som blått (eller grått).

Innen fargepsykologi oppleves blått som en passiv farge, i motsetning til for eksempel rødt. Det første fullstendige forsøket på en psykologisk-estetisk betraktning av fargen finner vi hos Goethe, og han omtalte blått som et «ansporende intet» som trekker oss til seg. Også Vasilij Kandinsky la vekt på den blå fargens innadvendte, hvilende karakter.

I middelalderen avløste blått etter hvert gull som uttrykk for himmelen og den hinsidige verden. Blått stod også for sannhet og evighet, ikke minst innen kirkelig kunst. Blå øyne er tradisjonelt blitt koblet sammen med trofasthet, oppriktighet og uskyld, mens «blått blod» betegner adelig byrd. Det siste henger muligens sammen med at det kastiljanske aristokratiet i middelalderens Spania hadde meget lys hud i forhold til maurerne, slik at blodårene syntes lettere og virket blålige. Se også fargesymbolikk.

I moderne tid assosieres blått gjerne med høyresiden innen politikk, mens venstresiden assosieres med rødt.

Tradisjonelt er en del blåtoner knyttet til bestemte fremstillingsteknikker. Ulike teknikker og råvarer ble brukt for å produsere fargestoffer som koboltblått, berlinerblått, indigo og potteblått.

• farge
• fargelære
• fargesymbolikk
• lys
• syn